Vann gjennom tidene

Vannets guder regulerte også på annen måte menneskets forhold til naturen. Blant inuittene på Grønland og i Canada hadde Havets mor – eller Havkvinnen – stor betydning for balansen mellom mennesker og fangstdyr. Hun levde i huset sitt på havets bunn. Hvis sjødyrene ikke ble behandlet med behørig respekt, fikk Havkvinnen klistret inn håret med skitt fra mennes­­­kenes ondskap. Også elven­ i husgangen hennes, som var sjødyrenes fødekanal, ble forurenset og rant inn i huset. Da måtte den lokale åndemaneren, angakokken, foreta en åndereise ned i dypet. Når han under stor fare hadde kjempet med henne og kjemmet de onde gjerningene ut av håret hennes, rant elven renset ut mot havet. Veien var igjen åpen for sjødyrenes gjenfødsel, så de igjen strømmet ut i havet.

I jernalderen i Nord-Europa ble myrer betraktet som porten mellom to verdener – menneskenes og gudenes. Der ofret menneskene til gudene ved å legge gaver ned i vannet. Gavene var avlivede husdyr, klær, sko, smykker, redskaper og leirkar fylt med mat. Offergavene skulle kanskje sikre en god og rikelig avling. Det største offeret man gav, var et annet menneske. I myrene har man funnet flere veldig godt bevarte­ lik – trolig menneskeofre – som Tollund­man­nen, Grauballemannen og Huldremosekvinnen i Danmark. Alle disse bærer tydelige tegn på å ha blitt drept på rituelt vis, som f.eks. ved henging, kvelning eller halshogging, og så lagt omsorgsfullt i myren.

Elver, innsjøer og kilder har ofte vært ladet med hellig betydning, og for hinduer er Ganges den helligste av dem alle. I årtusener er den blitt tilbedt og personifisert som gudinnen Ganga. Ved å bade i elven ved spesielle anledninger tror hinduer at det kan bringe syndsforlatelse og fremme frigjøringen fra livs- og dødssyklusene. Ved utspringet til elven og langs breddene finnes en mengde pilegrimssteder. I Allahabad, der Ganges og Yamuna renner sammen, antas elven å få tilslutning fra den mytiske, hellige og underjordiske elven Sarasvati. Hvert 12. år samles enorme pilegrimsskarer der til rituell bading i elven under Kumbh Mela-festen. I 2001 anslo man at 70 millioner pilegrimer deltok i festen. Hinduenes helligste by er Varanasi. Ifølge hinduistisk tro er et bad i elven på dette stedet et rensende ritual av stor betydning, og å dø i Varanasi er den fornemste forberedelsen til den videre sjelevandringen. På elvebredden er det høye trinn, ghats, der lik brennes, og folk kommer reisende langveisfra for å spre asken av slektningene sine i Ganges og på den måten sikre at de kommer til himmelen.

Manasarovar-sjøen i Tibet ligger på 4558 meter og er en av verdens høyest beliggende fersk­vannssjøer. For hinduer er den renhetens bolig, og den som drikker vann fra sjøen, vil komme til himmelen hos Shiva og bli renset for synder begått i et hundre liv. For buddhister er det her dronning Maya vasket seg før hun fødte Buddha, og sjøen er et viktig valfartssted for pilegrimer fra hele det sørøstasiatiske kontinentet Under den årlige buddhistiske festivalen Loy Krathong i Thailand blir små tømmerflåter (krathong-er) sjøsatt med levende lys på vannet til ære for Buddha og vannets gudinne og som en unnskyldning for alle de dårlige tingene som er gjort mot elven i året som har gått. Flåtene er vanligvis laget av brød og på størrelse med en hånd, og det symboliserer en ny start uten sinne og nag. Folk klipper også neglene og håret sitt og legger dem på krathong-en som en symbolsk handling for å kvitte seg med de dårlige sidene av seg selv. Mange thailendere tror at krahtong-ene vil bringe lykke.

Valfart til hellige kilder er også kjent i Europa. Lourdes ved foten av de franske Pyreneene trekker hvert år til seg over fem millioner pilegrimer, og byen kan skryte av at de har det største antallet hoteller utenfor Paris. Det begynte da en ung jente, Bernadette Soubirous, fikk noen åpenbaringer fra jomfru Maria i Massabielle-grotten i 1858. Ifølge Bernadette lot jomfru ­Maria en kilde springe fram av fjellveggen. Like etter begynte­ rapporter om mirakuløse helbredelser å legge grunnen til Lourdes’ berømmelse, og siden har den katolske kirken anerkjent 66 helbredelser som mirakler. Tusenvis av syke besøker nå årlig kilden i håp om å bli friske.

Hellige kilder inntok også en gang en sentral plass i Norden og ble besøkt av mange pilegrimmer som enten søkte helbredelse for sykdom eller syndsforlatelse (boten for synder var ofte pilegrimsreiser). Etter reformasjonen ble ideen med synds­forlatelse ved bot forlatt, samtidig som de mange helgenene forsvant – sammen med pilegrimene. Men troen på kildenes livsforlengende kraft henger stadig igjen. På 1800-tallet kom den til uttrykk ved alle kur­badene som dukket opp, som f.eks. Marienbad i Tsjekkia, Spa i Belgia, Vichy i Frankrike og ­Helenekilde i Tisvilde i Danmark. I vår egen tid har kurbadene opplevd enda en gjenoppblomst­­­ring, samtidig som det har blitt populært å drikke kildevann på flaske til tross for at vann fra kranen i vår­ del av verden er minst like rent. Men kildevann bærer fremdeles en aura av å være særlig nyttig og helbredende.

Vannet renser ikke bare skitten av kroppen vår, men det renser også i overført betydning smusset fra sjelen og er som sådan en viktig ingrediens i mange renselsesritualer. I den kristne kirken er dåpen det ritualet som ”vasker” bort syndene, og jenta eller gutten innlemmes i den kristne menigheten. Dåpsritualet har sitt forbilde i Johannes døperen, som døpte Jesus i elven­ Jordan – og Jesus omtaler selv nødvendigheten av dåp for å komme inn i Guds rike. Dermed er ritualet helt essensielt for de kristne for at de skal kunne oppnå frelsen.

Faktisk er øsing av vann ikke et opprinnelig kristent ritual. I det før-kristne Norden dryppet man også vann på barnet ved navngivningen. Ritualet, som var forbundet med Odin-
kulten, tok opp barnet som et fullverdig og rettsbeskyttet medlem av slekt og samfunn.

Muslimer foretar en rituell vask i vann av ansikt og hender samt hode og føtter før de daglige tidebønnene avholdes – en renselse som er en viktig forutsetning for å utføre tidebønnen riktig. ”Renselse er halvparten av troen,” sa profeten Muhammed. Rituell vask av en avdød før han eller hun iføres likklær, er en annen viktig forberedelse av sjelen i islam – et ritual som også jøder praktiserer.

Et kar med innviet vann står ved inngangen til katolske kirker. Den som trer inn i Guds hus, dypper fingertuppene i vannet og gjør korsets tegn som et uttrykk for lengselen etter hjertets renhet. Vievannet symboliserer dermed dåpen. Det brukes dessuten også til å innvie kirker,­ klokker, vielsesringer og andre gjenstander. I den gresk-ortodokse kirken får fiskerne­ velsignet båtene sine med hellig vann av presten den 6. januar – den dagen da man mener at Jesus ble døpt i Jordanelven. Vievann brukes også til å beskytte mot mørkets makter og inngår som et ledd i djevelutdrivelser (eksorsisme). Vannet må ikke kastes ut i det vanlige kloakk­systemet, og kirkene har derfor vanligvis et eget basseng som leder direkte ned i bakken slik at man kan få tømt det ut på behørig vis.

I nordisk mytologi bevoktes visdommens brønn av jetten Mime. Han fyller drikkehornet sitt hver dag, tar en slurk av vannet i brønnen og får visdom om alt som har skjedd og skal skje i verden. Alkymister og andre mystikere har også gjennom hele historien lett etter den flyktige kilden til evig ungdom. Om vann kan gi oss visdom eller evig liv, vaske bort syndene våre eller hele oss, må bero på hver enkelts tro, men uansett renner vannet som en understrøm av symbolikk bak hele livsløpet vårt og gir oss det dyrebareste av alt: livet selv.

• Forrige Side 2 av 2