"Jernbanen vil alltid eksistere"

Jernbaner er ikke så viktige i Aserbajdsjan i dag. Olje og gass har førsteprioritet i den planen som nå avdøde Gejdar Alijev, landets tredje ­president, la fram. Han har skapt Aserbajdsjan slik vi kjenner det i dag – et relativt trygt og relativt uavhengig økonomisk knutepunkt i ­regionen. Han var klok nok til å ta med utenlandske firmaer i arbeidet med å utvikle området rundt Kaspihavet, og han innså viktigheten av Jernsilkeveien. Nå er det Musa Panahov som bygger videre på Gejdar Alijevs plan for Aserbajdsjans fortsatte uavhengighet.

6. oktober 2010

Jernbaner er ikke så viktige i Aserbajdsjan i dag. Olje og gass har førsteprioritet i den planen som nå avdøde Gejdar Alijev, landets tredje president, la fram. Han har skapt Aserbajdsjan slik vi kjenner det i dag – et relativt trygt og relativt uavhengig økonomisk knutepunkt i regionen. Han var klok nok til å ta med utenlandske firmaer i arbeidet med å utvikle området rundt Kaspihavet, og han innså viktigheten av Jernsilkeveien. Nå er det Musa Panahov som bygger videre på Gejdar Alijevs plan for Aserbajdsjans fortsatte uavhengighet.

51 år gamle Musa Panahov har et engleaktig utseende, grånende hår og snakker med dempet stemme. Han ruller ut et kart over Sør-Kaukasus på et bord på kontoret sitt og lar fingrene gli langsomt fra øst til vest, fra hav til hav. Ved dette bordet har han forhandlet med transportministere fra Georgia og Tyrkia, drøftelser som varte til den lyse morgen. Musa Panahov går gjennom alle nøkkeltallene. Samlet lengde på Jernsilkeveien: 800 km. Samlet årlig godskapasitet: 25 millioner tonn. ”Det gir meg en følelse av glede å kunne skape gode forbindelse mellom brødre igjen”, sier han når praten vår kommer inn på de aserbajdsjanerne som flyktet til Tyrkia under kommunismen.

Aserbajdsjan ble en demokratisk muslimsk stat i 1918 og beholdt den statusen et par år. Men siden Sovjetunionens oppløsning har Aserbajdsjan verken vært særlig muslimsk eller demokratisk. Det er vanskelig å finne en minaret eller en ærlig stemmeseddel i Baku, men lett å få øye på en dyr bil. Velstand og sosial likhet trenger ikke å være motsetninger, men når et land har olje, er det fristende å fokusere på det første på bekostning av det siste. Og fristelsen er enda større når verden trenger det landet kan tilby. BTC er den eneste oljeledningen som ikke leverer olje fra Russland, OPEC-landene eller Midtøsten til oljetankerne i Middelhavet. Den synkende mengden olje på verdensbasis har bare gjort Aserbajdsjans innflytelse enda større.

Sosial rettferdighet står ikke på den offentlige dagsorden i Aserbajdsjan. For makthaverne er det viktigere at dette lille landet har greid å overleve – og nå blomstre – i et belastet nabolag. Som en embetsmann sier: ”Optimistene bor i Georgia, de som klager og sutrer, bor i Armenia, men pragmatikerne bor i Aserbajdsjan.”

Eller rettere sagt Baku. En kort togtur fra hovedstaden i nordvestlig retning, viser ikke politisk pragmatisme, men virkeligheten i form av falleferdige rønner som huser de som ikke har sett noe til Bakus oljeeventyr. En firedel av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.

Togvognene bærer preg av sovjettidens falmede storhet med massevis av pynt, tunge gardiner og landskapsbilder mellom vinduene. En stab av funksjonærer i stive uniformer betjener toget mens det snor seg gjennom en verden som er totalt avsondret fra det luksuriøse livet i Baku. Musa Panahov kjenner disse togene og vet at de ikke kan konkurrere med sine tyske, japanske eller amerikanske motstykker. Han er jernbanemann i et oljeland. ”En dag er det ikke mer olje og gass igjen”, sier han med et smil. ”Men jernbanen vil alltid eksistere.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også