Aserbajdsjans økonomi i stø fremgang

Tilbake i Akhalkalaki pakker Grigorij Lasarev sammen vekten sin med de rustne loddene. Han forlater markedet og drar hjem. Huset hans er bygd i 1850, mens den viljesterke Nikolaj 1. ­regjerte. Han og familien hans lever av morens pensjon på 90 lari, ca. 330 kr i måneden. Men når det kommer gjester, presenterer Grigorij Lasarevs kone Lisa likevel et spisebord med den maten som huset kan by på. Datteren Gohar sitter ved et gammelt piano og øver, noe som fyller det lille rommet med musikk. Grigorij Lasarev beklager seg over situasjonen, men ikke så høyt at familien hans kan høre det.

6. oktober 2010

Tilbake i Akhalkalaki pakker Grigorij Lasarev sammen vekten sin med de rustne loddene. Han forlater markedet og drar hjem. Huset hans er bygd i 1850, mens den viljesterke Nikolaj 1. regjerte. Han og familien hans lever av morens pensjon på 90 lari, ca. 330 kr i måneden. Men når det kommer gjester, presenterer Grigorij Lasarevs kone Lisa likevel et spisebord med den maten som huset kan by på. Datteren Gohar sitter ved et gammelt piano og øver, noe som fyller det lille rommet med musikk. Grigorij Lasarev beklager seg over situasjonen, men ikke så høyt at familien hans kan høre det.

Han roter litt rundt i et skap og kommer tilbake til bordet med et skuldermerke med filt på baksiden. Det grønne stoffet har nesten blitt grått. Det er et gradstegn for en løytnant, en ingeniør i den russiske grensetjenesten. ”Bestefaren min gjorde tjeneste under Nikolaj 2. Han bygde veier til Akhaltsikhe og Batumi”, sier Grigorij Lasarev med et sjeldent smil før det blir mørkt. Strømmen har gått i Akhalkalaki, og bortsett fra lyden av det gamle pianoet er familien Lasarev stille.

elektrisiteten er det første inntrykket i Baku, der veibelysningen får den nye asfalten til å skinne fra flyplassen og inn til byen. Baku leverer ikke lenger halvparten av verdens råoljeforsyning, slik de gjorde på begynnelsen av det 20. århundret. Men det skulle man tro. De siste tre årene har luksusforretninger av alle slag åpnet på boulevarden Neftjiler Prospektij, der Kaspihavet speiler seg i vinduene. Man har satt i gang planleggingen av en CO2-nøytral ferieresort til 30 milliarder kr på øya Sira sør for byen. Et luksushotell åpner snart for de gjestene som trekkes til Baku av rikdommene i det statlige oljemonopolet som ligger på den andre siden av gaten. I de fem årene som har gått siden BTC-oljeledningen begynte å ta opp olje fra Kaspihavet og pumpe penger inn i Baku, har Aserbajdsjans økonomi vokst med over 100 %.

I årene etter at Tyrkias tidligere president Süleyman Demirel i en tale i Tbilisi på slutten av 1990-tallet brakte Jernsilkeveien på bane, forsøkte partene å reise den nødvendige internasjonale finansieringen til å bygge den. Men de store armenske mindretallene i bl.a. Aserbajdsjan blokkerte for alle finansielle bestrebelser med overbevisende argumenter om at plasseringen av jernbanen – på samme måte som oljeledningen før den – var en straff for striden om Nagorno-Karabakh. Derfor holdt Washington, EU og Verdensbanken seg unna. Da oljekranene åpnet i 2005 og førte til at Aserbajdsjans økonomi ble verdens raskest voksende, hadde nølingen fra det internasjonale finansmarkedet ikke lenger noen betydning. Nå betaler Aserbajdsjan selv for sin del av jernbanen og renoverer 503 km av de nedslitte sporene til den georgiske grensen. Samtidig låner de Georgia et par hundre millioner dollar på vennskapelige betingelser – 25 år til 1 % i årlig rente. Storsinn er de rikes privilegium.

Da Musa Panahov vokste opp vest i Aserbajdsjan, gikk det ikke noen jernbane gjennom byen hans. I stedet drog han ut for å finne en selv. Han ble utdannet ved Moskvas transportinstitutt i perioden under Leonid Bresjnev og ble deretter tatt opp i det sovjetiske jernbanebroderskapet. På det tidspunktet hadde Sovjetunionen i volum verdens største banesystem; alt militært gods ble transportert med tog. Dette sentralt styrte nettverket var en viktig del av statens sikkerhetsmessige infrastruktur og var derfor både beskyttet og privilegert. Togansatte hadde sine egne sykehus, sine egne skoler og til og med sin egen milits. ”Vi hadde alt unntatt et utenriksdepartement”, sier Musa Panahov. I dag er han visetransportminister i Aserbajdsjan.

Kanskje du er interessert i ...

Les også