Singaporemodellen

Lee var hjernen bak den berømte ”Singapore-modellen” og forvandlet et land som ikke er større enn Vest-Agder fylke, uten naturressurser og med en splittet etnisk sammensetning til Singapore A/S.

Han sørget for å trekke utenlandske investorer til Singapore ved å bygge ut landets infrastruktur for kommunikasjon og transport, gjorde engelsk til offisielt språk, skapte en effektiv­ regjering ved å gi de øverste embetsmennene lønn som tilsvarer det man får i næringslivet og eliminerte korrupsjon ved å slå hardt ned på det. Modellen – en enestående blanding av en sterk økonomi og en stramt regulert personlig frihet – har inspirert til etterligning i Kina, Russland og Øst-Europa.

For å regjere et samfunn sier LKY på ypperlig engelsk, ”må man forstå den menneskelige natur­. Jeg har alltid ment at mennesket er som et dyr. Den konfutsianske teorien var at mennesket kunne forbedres, men det er jeg ikke sikker på. Det kan trenes opp, det kan disiplineres.” I Singapore har det betydd en mengde regler – forbud mot å kaste søppel, mot å spytte på fortauet og mot å unnlate å trekke ned på offentlige toaletter – med bøter og iblant uthenging i aviser for dem som bryter reglene. Det har også betydd at de – av natur flittige – bøndene ble utdannet og forvandlet fra butikk­eiere til høyteknologiske arbeidere på noen tiår.

Etter hvert, sier LKY, har singaporerne blitt ”mindre ambisiøse og mindre arbeidsomme.” Det er derfor bra, mener han, at Singapore har tatt imot så mange kinesiske im­­migranter (i dag er 25 % av befolkningen født i utlandet). Han er klar over at mange singaporere ikke liker tilstrømmingen av innvandrere, særlig av de med utdanning, som er klare til å kjempe om de høytlønnede stillinger. Men med en typisk darwinistisk innstilling beskriver LKY landets nye statsborgere som ”sultne” og med foreldre som har ”presset barna sine hardt.” Hvis de innfødte singaporerne sakker akterut fordi ”de ikke lenger er sultne nok,” så er det deres eget problem.

• Forrige Side 4 av 8 Neste