Singapore er som et varmt bad

Singapore kan være et foruroligende sted selv for de som betrakter det som hjemlandet sitt, men de ville aldri tenke på å forlate det. Som en av de lokale uttrykte det: ”Singapore er som et varmt bad. Man lar seg synke ned, skjærer over pulsårene sine, lar blodet fra hjertet renne utover, men du verden så varmt det er.” Hvis det nå skal være slik, synes de fleste singaporere at de like godt kan gå ned mens de spiser pepperkrabber med et par klyper karri til. Å spise er nemlig den store nasjonale fritidsbeskjeftigelsen som fungerer som en tilflukt.

På den siste dagen min gikk jeg opp på åsen i Bukit Timah-naturreservatet. Med sine nesten 164 m er den det høyeste punktet på øya og det nærmeste man kommer den jungelen som Singapore en gang var. I den uventede stillheten tenkte jeg igjen på det LKY hadde sagt om Konfucius’ tro på ”at mennesket kunne utvikles til fullkommenhet.” Det var, sa LKY med et sukk, ”en optimistisk livsanskuelse.” Folk misbruker frihet. Det er innvendingen hans mot Amerika: Individets rett til å gjøre som det selv vil, tillater det å oppføre seg dårlig på bekostning av et velordnet samfunn. Som de sier i Singapore: Hva slags glede har man av disse rettighetene hvis man er redd for å gå ut om kvelden?

Da jeg kom til toppen av åsen, trodde jeg at jeg skulle bli belønnet med utsikten over hele bystaten. Men det fantes ikke noen utsikt der – bare et rustent kommunikasjonstårn og et syklongjerde med et skilt med teksten ”Beskyttet område” og en fyrstikkmanntegning av en soldat som pekte med et gevær mot en mann med hendene over hodet. Jeg nevnte det senere for psykiateren Calvin Fones: ”Der kan du se. Det viser hva slags framskritt vi har gjort,” sa han. ”Inntil for et par år siden hadde vi også det skiltet, men da lå mannen på bakken og var allerede skutt.”

• Forrige Side 8 av 8