Shanghais store fortid – og fremtid?

I kinesisk målestokk er Shanghai en oppkomling, og i motsetning til keiserbyen Bei­jing var den for bare et hundre og femti år siden en beskjeden fiskerby. I begynnelsen var det en vestlig traktathavn som solgte opium for te og silke. Bygningene langs elvepromenaden The Bund (et ord som stammer fra hindi) vitnet om utenlandsk og ikke kinesisk makt. Fra alle deler av verden kom det bølger av innvandrere som utgjorde en eksotisk blanding av britiske bankfolk og russiske dansepiker, amerikanske misjonærer og rike franskmenn, jødiske flyktninger og turbankledde sikh-sikkerhetsvakter.

På 1930-tallet var Shanghai blant verdens 10 største byer. Men den lignet ikke på noe annet sted i verden: en multikulturell metropol med rykte for tvilsomme forretninger – og en enda mer tvilsom moral. Britene, franskmennene og amerikanerne delte inn byen i konsesjonsområder og bygde herskapelige hus i gater med flotte trær på sidene. Lokale forretninger førte de siste nye mote- og luksusvarene. Nattelivet bød på alt fra danseetablissementer og sosiale klubber til opiumshuler og bordeller. På et tidspunkt antok man at Shanghai hadde flere prostituerte enn noen annen by i verden.

Hele oppsvinget hvilte imidlertid på alle de millioner av kinesiske innvandrere som strømmet til byen. Av disse var mange flyktninger og reformtilhengere på flukt fra voldelige kamper ute på landet. Det begynte med det blodige Taiping-opprøret midt på 1800-tallet. De nyankomne fant beskyttelse i Shanghai og begynte å jobbe som kjøpmenn og mellomhandlere, kulier og gangstere. Til tross for de dårlige kårene var det disse immigrantarbeiderne som skapte landets første moderne byidentitet, samtidig som de etterlot seg et innlandsrike som ennå var svært agrarisk.

Familietradisjonene var nok fremdeles kongfutsiansk, men kjolen var vesterlandsk og systemet kapitalistisk. ”Vi har alltid blitt beskyldt for å tilbe utlendinger,” sier Shen Hongfei, som er en av Shanghais leden­de kulturkritikere. ”Men å ta utenlandske ideer og gjøre dem til våre egne har gjort oss til det mest utviklede stedet i Kina.”

I 1949 gikk teppet omsider ned. De neste førti årene ble Shanghai straffet av Kinas sosialistiske overherrer for sin rolle som et moderne ­Babylon. Beijing omdirigerte nesten alle byens inntekter. Da Kina begynte å innføre økonomiske reformer på 1980-tallet, måtte Shanghai vente nesten ti år før styret i Beijing lot byen sette i gang utviklingen. ”Vi fortsatte å spekulere: Når blir det vår tur?” sier motedesigner og gründer Huang Mangqi.

Nå er Shanghais store øyeblikk kommet. Etter flere år med kraftigere vekst enn Kina som helhet er byen ivrig etter å gjenvinne tidligere tiders storhet, men denne gangen på sine egne betingelser. For 20 år siden stod de europeiske bygningene på The Bund og stirret over på alle jordene som var overstrødd med fabrikker på den andre siden av Huangpu-elven; i dag kryr det av skyskrapere på det samme området, blant annet det 101 etasjer høye World Financial Center. Alt i alt har Shanghai fått bygd over 4000 nye høyhus. Men for en by som en gang var dominert av rickshawer og sykler, er det mest oppsiktsvekkende kanskje de nesten 2500 km med vei i og omkring Shanghai som ikke fantes der for 10 år siden.

Og nå kommer så Expo 2010, en del av et hensyknende konsept som Shanghai håper å kunne gi nytt liv som global utskytingsrampe. Det er en satsing, men byen har angivelig skutt 45 milliarder dollar (275 milliarder kr) i prosjektet, mer enn Beijing brukte på OL i 2008. Mesteparten av pengene har gått til infrastruktur, bl.a. to nye flyplassterminaler, utvidelse av undergrunnsbanen og restaurering av The Bund. Men vil de budsjetterte 70 millioner besøkende komme midt i en global økonomisk krise? Shanghai håper å overgå rivalene Beijing og Hong Kong, men de har også større ambisjoner: å bli det 21. århundrets globale hovedstad. ”Er det en by som har mulighet til å bli det, så er det Shanghai,” sier ­Xiangming Chen, som er professor ved Fudan-universitetet i Shanghai.

• Forrige Side 2 av 4 Neste