Religiøse symboler

Cerro Blanco er en av verdens høyeste klitter, og den reiser seg, bar og blek, inne i en krans av uttørkede åser opp mot Andes som et fysisk og spirituelt fikseringspunkt sør i Nazcadalene. I århundrer har Andesfolkene tilbedt guder som tok skikkelse av fjell som Cerro Blanco. Ifølge Johan Reinhard, som er fast tilknyttet National Geographic som ”oppdager”, har fjellene tradisjonelt blitt forbundet – mytologisk om ikke geologisk – med vannkilder. De nazca-potteskårene som man finner på veien opp mot toppen av Cerro Blanco, kan tyde på at den forbindelsen har røtter langt tilbake i tiden.

I 1986 rapporterte Johan Reinhard at han hadde funnet ruinene av en rituell steinsirkel på toppen av Illakata. Med sine over 4200 m er fjellet et av de høyeste av de som leverer vann til nazcaenes avtappingssystem. I kombinasjon med andre tegn på rituell aktivitet på toppen av tilsigsområdet i Nazca fikk denne oppdagelsen ham til å foreslå at et av hovedformålene med Nazca-­linjene hadde å gjøre med at de skulle ære fjellgudene, deriblant Cerro Blanco, pga. den forbindelsen de hadde til vannet.

Ny forskning har understøttet denne teorien. I høylandet lenger nord, der ville vikunjaer vand­rer rundt ved utspringet av elven Palpa, drar jeg med Markus Reindel og teamet hans på en klatretur til toppen av et hellig fjell som det lokale språket kalles Apu Llamoca (på deres språket betyr apu gud). På toppen av denne mørke, vulkanske ryggen viser Markus Reindel meg en rituell sirkel med potteskår av keramikk som han og teamet hans fant i 2008, og i nær­heten en halvsirkelformet struktur som er ­nesten helt maken til den Johan Reinhard hadde funnet på Illakata.

Men for forskerne i Nazca-Palpa-prosjektet skjedde den skjellsettende oppdagelsen om nazca­enes hellige ritualer til ære for vannet i 2000, på det trapeset som er hovedfiguren på den nakne høysletten ved landsbyen Yunama. Arkeologene hadde med jevne mellomrom lagt merke til store, menneskeskapte steinhauger ved enden av trapeser som de mente kunne være altere til seremonier.

Da Markus Reindel gravde seg gjennom en av dem, fant han knuste potteskår, krepseskall, planterester og andre etterlatenskaper som helt tydelig var rituelle ofre. Han støtte dessuten på biter av et stort muslingskall av arten Spondylus, som kjennetegnes på det kremfargede, korallignende skjæret og piggene på yttersiden. Muslingen dukker opp i vannet utenfor kysten av Nord-Peru, men bare når El Niño kommer, og derfor ble den forbundet med at det kom regn, og regnet sørget i sin tur for et fruktbart jordbruk.

”Spondylus-skallene er en av de få gjenstandene i Andes­­-arkeologien som er godt beskrevet,” sier Markus Reindel. ”Det er et veldig viktig religiøst symbol på vann og fruktbarhet. På samme måte som røkelse i Den gamle verden ble den trans­por­tert langveis fra og blir funnet i bestemte sam­menhenger som gravfunn og på disse forhøyningene. Man forbandt den med bestemte aktiviteter der man bad for vann. Og det er tydelig at i dette området var vann hovedsaken,” tilføyer Markus Reindel.

Til sjuende og sist kom det ikke noe svar på alle disse ofrene og bønnene.

På et sted som heter La Tiza i den sørlige ­delen av Nazca-området gjorde arkeologen Christina Conlee i 2004 en makaber oppdagelse da hun gravde ut en nazcagrav som lå med utsikt over den uttørkede elven Aja. Den første delen av skjelettet som stakk opp fra bakken, var ikke kraniet, men halsvirvlene. ”Vi kunne se ryggsøylen sitte øverst,” sier Christina Conlee. ”Personen satt med armer og bein i kors, men han manglet hode.”

Skjæremerker på de halsvirvlene som stakk fram, tyder på at hodet sannsynligvis ble skåret av med en skarp kniv av obsidian. Som for å understreke dette, stod det en keramikkrukke, et såkalt krukkehode, ved albuen på skjelettet. Det bærer et bilde av et typisk avhogd ”troféhode”, og ut av det vokser det en uhyggelig, gyselig trestamme med øyne. Ifølge Donald Proulx, som er ekspert på nazcaleirtøy og professor emeritus ved University of Massachusetts i USA, tyder krukkens stil på en datering omkring år 325–450 e.Kr.

Alt ved begravelsen – stillingen på skjelettet, krukkehodet og begravelsesmåten – tyder på en planlagt, respektfull jordfestelse. ”Slik gjør man ikke med sin fiende,” sier Christina Conlee. Isotopanalyser av knoklene til den unge mannen slår fast at han levde i umiddelbar nærhet og altså var lokal og ikke en fremmed krigsfange. Christina Conlee antar at skjelettet stammer fra en rituell ofring.

”Selv om man har funnet trofé­hoder gjennom hele nazcatiden, er det tegn på at de ble mer vanlige midt i og i slutten av ­perioden og dessuten i tider med stort press på naturen, som for eksempel tørke,” sier hun. ”Hvis dette var en ofring, så ble offeret lagt fram for å tilfredsstille gudene, kanskje på grunn av tørke eller uår.”

Det er ikke mye tvil om at vann – eller mangelen på det – hadde blitt veldig viktig i den sis­te tiden av nazcakulturen, omtrent mellom 500 og 600 e.Kr. I Palpa-området har geofysikere funnet ut at østkanten av ørkenen krøp 20 km opp i dalene mellom år 200 og 600 e.Kr. og kom opp i en høyde på ca. 2000 m. Tilsvarende rykket de tettbefolkede områdene ved elveoasene rundt Palpa lenger opp i dalene, som om de prøvde å løpe fra det tørre klimaet. ”På slutten av 6. århundret kulminerte tørken, og nazcasamfunnet gikk under,” konkluderte Bernhard Eitel og Bertil Mächtle nylig i en vitenskapelig artikkel. Rundt 650 e.Kr. hadde det mer militaristiske Waririket (Huaririket), som utvidet territoriet sitt fra setet i det sentrale høylandet, erstattet nazcaene i ørkenområdene i sør.

”Det var ikke bare klimaforhold som fikk den tidlige nazcakulturen ved Cahuachi til å bukke under, og det samme kan vi si generelt om avslutningen på nazcakulturen,” sier Johny Isla. ”Det oppstod en krisetilstand fordi det var mer vann i noen daler enn i andre, og lederne i de forskjellige dalene kan ha ligget i konflikt.”

Arven fra nazcaene lever selvfølgelig ­videre i linjene, og selv om de fleste kommer for å beundre dem fra luften, har det jeg har sett og hørt, overbevist meg om at man ikke for alvor kan forstå geoglyfene, hvis man ikke har opplevd dem til fots. I en av samtalene våre beskrev Johny Isla følelsen av å gå på disse hellige stiene. ”Man kjenner det,” sier han. Jeg er nysgjerrig etter å oppleve følelsen og spør ham om vi kan gå langs flere av linjene på Cresta de Sacramento, som er en liten fjellrygg nord for byen Palpa.

Vi møtes ved daggry en vintermorgen i august mens tåken strømmer gjennom dalen under oss, og solen fremdeles ikke har stått opp over de begynnende Andesfjellene i øst. Mens vi forsiktig går over et stort trapes på ørkenjorden på høysletten, passer Johny Isla like godt på det hellige landskapet som en oppsynsmann og stamper løse steiner tilbake på plass, som om det var løs torv på en golfbane. Etter at vi har beveget oss forsiktig fram i flere minutter befinner vi oss på en gammel spiralsti – enda en utbredt form i Nazca-geoglyfene.

Mens vi beveger oss langs spiralstien, stiller føttene mine meg naturlig ansikt til ansikt med hvert eneste punkt i omgivelsene 360 grader rundt: Palpadalen i sør, kystfjellene i vest, det lokale ”hellige fjellet” (Cerro Pinchango) i nord, og i øst de begynnende Andesfjellene med sin gudelignende makt til å lede vann til de sårbare elvene og bekkene som snor seg gjennom Nazca-området og vanner de frøene av sivilisasjon som har blitt sådd i dette ellers tørre miljøet. Hvis jeg hadde gått langs denne svingete stien i fordums tid, så ville jeg også ha stått ansikt til ansikt med mine medtilbedere, som gikk på den samme stien. Nazcaenes bønnevandring må ha styrket både de sosiale relasjonene til andre mennesker og forholdet til gudene.

”Se!” utbryter Johny Isla plutselig. Solen har stått opp over fjellene, og det lave morgenlyset kaster lange skygger over geoglyfen. Spiralen nærmest svever over landskapet, og randen av småsteiner står skarpt avtegnet i relieff.

Da jeg fortsetter til fots rundt i svingene i spiralen, går det opp for meg at en av de ”mystiske” nazcalinjenes viktigste funksjoner egentlig ikke er noe mysterium. Geoglyfene har utvilomt ­gitt nazcafolket en merkbar, ritualisert påminnelse om at skjebnen deres var bundet til omgivelsene med sin vakre natur. I hver eneste linje eller krumning de har krafset ut av ørkenjorden, kan man avlese ærbødigheten deres overfor naturen, både i tider med overflod og også i tider med håpløs nød. Bare ved å sette føttene på det hellige stedet deres et lite, kort og ydmykt øyeblikk, kan man kjenne det.

• Forrige Side 3 av 3