Problemer med sykdom

Når man bruker timer på å slepe vann over store avstander, vokter man over hver eneste dråpe. I Norge bruker vi gjennomsnittlig 192 liter vann i husholdningen om dagen. I USA er det 375 liter. Aylito Binayo nøyer seg med ni liter. Når vannet har blitt båret hele veien opp et fjell, er det mye vanskeligere å få folk til å vaske seg i det. Men det er viktig med hygiene og ordentlige sanitære forhold. Håndvask kan i seg selv begrense sykdommer som forårsaker diaré, med ca. 45 prosent. Aylito Binayo vasker hendene sine i vann ”kanskje en gang om dagen”. Klær vasker hun en gang i året.

”Vi har ikke engang nok drikkevann. Hvordan skal vi da kunne begynne å vaske klær?” spør hun. Aylito Binayo vasker seg bare en gang imellom på kroppen. Ifølge en undersøkelse fra 2007 var det den gangen ikke en eneste familie i Konso som hadde vann og såpe eller aske (et fornuftig rensemiddel) ved latrinene sine slik at de kunne vaske hendene etter toalettbesøk. Familien til Aylito Binayo har nylig gravd en latrine, men såpe har de ikke råd til.

Mange av pengene deres går til helseklinikken i landsbyen, der sønnene mot en betaling på 25–50 kr blir kurert for diaré. Sykdommen skyldes de bakteriene og parasittene som gutt­ungene ofte utsettes for på grunn av dårlig hygiene og sanitære forhold, samt når de drikker urenset elvevann. Ifølge Israel Estiphanos, som er sykepleier på klinikken, lider 70 prosent av pasientene vanligvis av vannbårne sykdommer.

26 km unna, på distriktssykehuset i hovedbyen i Konso, har nesten halvparten av de 500 pasientene som daglig behandles der, vannbårne sykdommer. Og selv sykehuset mangler rent vann. Fire måneder i året finnes det ikke vann i kranene, forteller oversykepleier Birhane ­Borale. I stedet sender myndighetene lastebiler med elvevann til sykehuset. ”Da bruker vi bare vann når pasientene skal ha noe å drikke eller svelge medisin,” sier han. ”Vi har pasienter med HIV og leverbetennelse her. De blør, og sykdommene kan lett overføres til andre, så vi trenger vann til desinfisering. Men vi kan bare gjøre rent på rommene en gang i måneden.”

Personalet vasker vanligvis heller ikke hender mellom hver pasient, for det er bare vann i kranene noen enkelte steder i bygningen. En av sykepleierne, Tsega Hagos, forteller at hun ble oversprøytet med blod da hun skulle fjerne et intravenøst drypp fra en pasient. Men selv om det var vann i kranene den dagen, vasket hun ikke hendene etterpå. ”Jeg tok bare på meg en en annen hanske,” sier hun. ”Jeg vasker hendene når jeg kommer hjem fra jobben.”

Hvis den onde sirkelen skal brytes, er det avgjørende at folk får tilgang til rent vann i nærheten av der de bor. Lokalsamfunnene blir som forvandlet når det er rikelig med rent vann. Alle de timene som før gikk med til å hente vann, kan brukes på å dyrke mer mat, holde flere dyr eller kanskje til og med etablere en eller annen inntektsgivende virksomhet. Mennes­kene drikker ikke lenger bakteriesuppe, og derfor bruker de mindre tid på å være syke eller ta seg av familiemedlemmer som er rammet av vannbårne sykdommer. Men det viktigste av alt er at man blir frigjort fra vannslaveriet, at jentene kan få gå på skole og få et bedre liv. Bare noen svært få kvinner i Konso har gått på skole, og det skyldes hovedsakelig behovet for å hente vann til familien eller passe yngre søsken mens mor henter vann. I tillegg til Aylito Binayo har jeg bare møtt en håndfull kvinner som er klar over hvor gamle de selv er.

Tilgangen til vann er ikke bare et problem i landområdene. Overalt i den tredje verden bruker mange mennesker som bor i slummen i byene, en stor del av dagen på å stå i kø ved en pumpe. Men det innebærer utrolig store utford­ringer å forsyne fjerne landsbyer som de i Konso, med vann. Landsbyen til Aylito Binayo, Foro, ligger f.eks. på toppen av et fjell, noe som ikke gjør vannsituasjonen lettere. Og i tillegg fører tørke og skogsdrift hele tiden til at grunnvannsspeilet synker. Noen steder i Konso ligger det over 120 m under jordoverflaten. I enkelte landsbyer består den beste løsningen i å grave en brønn i nærheten av elven. Det fører ikke til at vannet kommer nærmere, men til gjengjeld gir det en stabil forsyning, samtidig som vannet blir lettere å få tak i, og sannsynligheten for at det er rent, er større.

I mange fattige land finnes det imidlertid en mengde landsbyer der det ikke er brønner selv om muligheten eksisterer. For hvis det må bores dype hull, kreves det geologisk kunnskap og en velvoksen og dyr maskinpark. I mange land, deriblant Etiopia, sorterer vannet under de enkelte distriktene, og lokalmyndighetene mangler både ekspertise og penger. ”Folk som bor i slumområder eller ute på landet, der det ikke er tilgang til drikkevann, har heller ikke tilgang på politikere,” sier Paul Faeth, som står i spissen for Global Water Challenge (GWC). Det er et konsortium bestående av 24 frivillige organisasjoner basert i Washington i USA. Innsatsen for å skape tilgang til rent vann hviler dermed i høy grad på veldedige organisasjoner, og resultatene er ikke alltid like gode.

Landsbyene i Konso er fulle av rester fra tidligere vannprosjekter som har slått feil. Det størs­te problemet med prosjektene i Konso og lignende steder i den tredje verden er at ca. halvparten blir dårlig vedlikeholdt når de organisasjonene som har etablert dem, har forlatt stedet. Noen ganger er det brukt utstyr som ikke kan repareres lokalt, eller reservedeler som bare kan fås i hovedstaden. I andre tilfeller er år­sakene utrolig banale: Landsbyboerne har ikke 20 kr til en bestemt reservedel. Og hvis de har det, så tør de ikke betro noen å foreta innkjøpet. Konso-undersøkelsen fra 2007 viste at bare 9 av 35 ferdige prosjekter fungerte.

I dag er det en av verdens største veldedige organisasjoner innenfor vann og sanitære forhold, WaterAid, som står for oppgaven med å skaffe vann til de mest oversette landsbyene i Konso. Da jeg besøker stedet, har WaterAid reparert fem vannprosjekter og nedsatt utvalg i de landsbyene som er berørt. De skal sørge for den daglige driften. I tillegg til det er man i gang med å gjenopplive ytterligere tre prosjekter. Og på sykehuset i Konsos hovedby har det blitt satt opp takrenner slik at regnvannet ledes til en tank som er dekket til. Det rensede vannet brukes nå på sykehuset.

• Forrige Side 2 av 3 Neste