Planetjakten er i gang

Den amerikanske Kepler-satellitten er COROTs mer ambisiøse etterfølger. Kepler ble sendt opp i mars 2009, og er i realiteten ikke noe annet enn et stort digitalkamera med en 0,95 m blenderåpning og en detektor på 95 megapiksler. Hver halvtime tar Kepler et vidvinkelbilde som fanger inn lyset fra over 100 000 stjerner i et utsnitt av himmelen mellom de to stjernene Deneb og Vega. På Jorden overvåker datamaskiner konstant lysstyrken i alle disse stjernene og alarmerer astronomene hvis de oppdager den lille dempingen av lyset som kan bety at en planet passerer inn foran stjernen.

En demping i lysstyrken hos en stjerne kan også forårsakes av andre fenomener enn planeter. F.eks. av en variabel stjernes pulsering eller en stor solflekk som beveger seg over overflaten på en stjerne. Derfor vil forskerne på Kepler ikke annonsere funnet av en planet før de har sett den passere minst tre ganger. Det betyr en ventetid på bare noen få dager eller uker for en planet som kretser rundt tett innpå stjernen sin, men til gjengjeld flere år for en tvillingplanet til Jorden. Ved å kombinere resultater fra Kepler med dopplerobservasjoner regner astronomene med å kunne fastslå masse og diameter på de passerende planetene. Hvis de finner en steinplanet på størrelse med Jorden som kretser i den beboelige sonen – det vil si ikke så tett innpå stjernen at vannet på planeten har fordampet, og ikke så langt unna at det har frosset til is – vil de ha funnet det som biologene mener kunne være et mulig sted der det er liv.

De beste stedene å lete er trolig blant dverg­stjerner som er mindre enn Solen. Det finnes mange dvergstjerner (sju av Jordens 10 nærmeste stjerner er av typen M-dverger), og de leverer stabil forsyning av sollys til eventuelle livgivende planeter som måtte finnes i deres beboe­lige sone. Viktigst for planetjegerne er at jo svakere lyset fra stjernen er, desto lenger inne ligger den beboe­lige sonen dens – svake dvergstjerner er som små leir­bål, man må sitte veldig nær for å kjenne varmen fra dem – så passasjeobservasjoner vil raskere gi resultater. En planet som kretser veldig nært stjernen sin, trekker også kraftigere i stjernen, og det gjør det lettere å bruke dopplerteknikken til å bekrefte at planeten finnes. Den mest lovende planeten som er funnet så langt, er Gliese 581d på sju ganger Jordens masse. Den går i bane i den beboelige sonen rundt en rød dvergstjerne på bare en tredel av Solens masse.

Hvis det blir funnet jordlignende planeter i de beboelige sonene rundt andre stjerner, vil et romteleskop designet til å lete etter tegn på liv kanskje en dag ta et spektrum av lyset fra hver planet og undersøke det for mulige biosignaturer som atmosfærisk metan, ozon og oksygen eller for den ”røde kanten”, som er resultatet av klorofyllholdige fotosyntetiske planeters ­refleksjon av rødt lys. Det ville være umulig å oppdage og analysere planetens eget lys fordi det vil være ca. 10 milliarder ganger svakere enn stjernens. Men når en planet passerer inn foran stjernen, vil lys fra stjernen, som skinner gjennom planetens atmosfære, inneholde informasjon om atmosfærens sammensetning som et romteleskop kanskje vil kunne oppdage.

Forskerne må også ta med i betraktningen at eventuelt liv utenfor Jorden kan vise seg å være svært annerledes enn det vi kjenner fra vår egen planet. Fraværet av den røde kanten trenger for eksempel ikke å bety at en jordlignende planet er livløs. Livet trivdes på Jorden i milliarder av år før landplanter dukket opp og spredte seg over kontinentene. Biologisk evolusjon er så grunnleggende uforutsigbart at selv om livet oppstod på en planet identisk med Jorden på samme tidspunkt som det oppstod her, så ville det livet nesten helt sikkert i dag være vidt forskjellig fra livet på Jorden.

Tilfeldigheter har spilt en avgjørende rolle mange ganger i vår planets historie, mest dramatisk i de mange masseutryddelsene som tok livet av millioner av arter og dermed skapte rom for at nye livsformer kunne utvikle seg. Derfor leter forskerne ikke bare etter exoplaneter som ligner Jorden i dag, men også etter planeter som ligner Jorden slik den var en gang – eller kan ha vært. ”Jorden, slik den ser ut i dag, er kanskje den verste modellen vi kan bruke i jakten på liv andre steder,” sier Caleb Scharf, leder av Center for astrobiologi på Columbia universitet i USA.

Det var ikke lett for fortidens oppdagere å kartlegge Jorden. Og det blir heller ikke lett å finne liv på planeter. Men vi har nå grunn til å tro at det eksisterer milliarder av slike planeter, og at de vil være i stand til å utvide ikke bare rekkevidden av menneskehetens kunnskap, men også av vår forestillingsevne.

Scenen er satt for utallige nye verdener med hver sin historie å fortelle.

• Forrige Side 2 av 2