Ørkenen som malerlærred

Den solsvidde ørkenen og fjellskråningene var et malerlerret som var forlokkende: Bare ved å fjerne et lag med mørk stein som dekket overflaten, og få fram i lyset den lysere sanden
nedenfor laget nazcaene markeringer som har holdt i hundrevis av år i det tørre klimaet.

Arkeologer mener at både anleggingen og vedlikeholdet av linjene var en oppgave for fellesskapet – ” det var som å bygge en katedral,” sier Markus Reindel.

I de knusktørre dalene i sør kan de tidlige nazcaingenørene også ha utviklet en mer praktisk metode til å håndtere knappheten på vann. Et oppfinnsomt system av vannrette brønner som tappet vann fra det skrå vannspeilet der vannet rant ned fra Andesfjellene, gjorde det mulig for bosetterne å hente underjordisk vann til overflaten. Disse vanningssystemene som kalles puquio-er, leder ennå vann til dalene.

Nazcaene later til å ha vært bemerkelsesverdig ”grønne”, kanskje på grunn av de vanskelighetene de møtte. Anleggingen av puquio-er viser en raffinert sans for å spare på vannet siden underjordiske vannledninger reduserte fordampingen. Bøndene plantet frø ved å lage et enkelt hull i bakken i stedet for å pløye og lot på den måten de underliggende jordlagene være i fred. Under et besøk på et nazca-funnsted som heter La Muña, peker Johny Isla ut noen lag av plantemateriale i veggene på de bygningene og terrassene som avslører hvor bosettingen i den steinfylte fjellsiden har vært. Nazcaene tok avfallet sitt og brukte det som byggemateriale. ”Det er et samfunn som brukte ressursene sine veldig godt,” sier han. ”Det er akkurat det nazca handler om.”

I dag handler nazca stort sett bare om linjene for folk flest. Men selv om nazcaene var de flittigste produsentene av geoglyfer, var de ikke de første. I en skråning opp mot en høyslette sør for Palpa finnes det tre stiliserte menneskefigurer med oppspilte øyne og merkelig, strittende hår. De er minst 2400 år gamle – eldre enn nes­ten en hvilken som helst lærebok vil datere begynnelsen av nazca-kulturen til å være. Markus Reindels gruppe har tilskrevet den tidligere paracas-kulturen hele 75 grupper av geoglyfer i Palpa-området.

Disse paracas-geoglyfene, som ofte forestiller menneskelignende figurer, har markante visuelle motiver til felles med enda eldre bilder som er skåret i stein, såkalte petroglyfer eller helleristninger. Johny Isla oppdaget nylig en helle­ristning av en ape da han var ute og gikk tur for å undersøke et sted høyt oppe i elvedalen Palpa, der man mente at det hadde bodd paracasfolk. Det var en overraskende, tidligere versjon av den berømte nazca-geoglyfen vi så på pampasen under flyet vårt.

Disse nye oppdagelsene understreker enda et vesentlig poeng ved Nazca-linjene: De ble ikke laget på samme tid, på ett sted og til ett formål. Mange av dem er trukket over eldre linjer, så utviskinger og overskrivninger gjør fortolkningen enda mer innviklet; arkeolog Helaine Silverman har en gang sammenlignet dem med skribleriene på en tavle på slutten av en travel skoledag. Den utbredte forestillingen om at de bare kan ses fra luften, er en moderne myte. De tidlige geoglyfene fra paracastiden ble anlagt på fjellsider der de kunne ses fra pampasen.

Da nazcatiden begynte, var bildene – som nå i mind­re grad forestilte mennesker og oftere ­natur – og gikk nedover langs skrentene i nærheten til bunnen av pampasen. Nesten alle disse ikonaktige dyrefigurene, som f.eks. edderkoppen og kolibrien, består bare av en enkelt strek; man kunne gå inn i dem på ett sted og ut av dem på et annet uten i det hele tatt å krysse en linje.

Det forteller arkeologene at linjene på et tidspunkt i den tidlige nazcatiden utviklet seg fra rene bilder til stier beregnet for seremonielle prosesjoner. Senere kan det ha deltatt flere mennesker i disse ritualene, kanskje pga. en eksplosiv befolkningstilvekst, og geoglyfene antok åpne, geometriske former. Noen av disse trapesene strekker seg over minst 600 m. ”Vi tror at de ikke lenger ble tenkt som bilder som skulle ses, men som scener å gå på til bruk under religiøse seremonier,” sier Markus Reindel.

Disse gamle tilbedelsesformene har etterlatt seg spor i selve grunnen. Mellom 2003 og 2007 målte geofysikerne Tomasz Gorka og Jörg Fassbinder ved Bayerns direktorat for minnesmerker magnetfeltet på bakken rundt en trapes ved Yunama, en landsby utenfor Palpa, og ved andre linjer i nærheten. Små avvik i de magnetiske signalene tydet på at bakken hadde blitt trykket sammen som følge av menneskelig aktivitet, særlig rundt forhøyningene. En annen medarbeider i Nazca-Palpa-prosjektet, Karsten Lambers, hadde i mellomtiden samlet inn data om posisjonene på siktelinjene og nøyaktige mål over hundrevis av geoglyfer.

Datamaterialet viste at trapesene og andre geometriske former var plassert på steder der de ville kunne ses fra en rekke utsiktspunkt. Teamet trakk den slutningen at det var steder der ”sosiale grupper foretok seg noe og kom i kontakt med hverandre, og tilskuere i dalene og på andre geoglyfsteder kunne observere og følge med”.

• Forrige Side 2 av 3 Neste