Nysgjerrighet

Da de ”nysgjerrige” sjimpansene nord i Kongo ble beskrevet for første gang her i maga­sinet i 1995 – sjimpanser som ikke var ødelagt av sammenstøt med mennesker og tilsynelatende helt uvitende om vår eksistens – ble det hånet av en del primatfors­kere. ”Folk var skeptiske: Nysgjerrighet, hmm, hvordan definerer man det?” sier Crickette Sanz, som nå er professor ved Washington University i St. Louis, USA. ”Stakkars Dave, første gangen han fortalte meg om sjimpansene, trodde ikke engang jeg på det.” Selv om det lenge hadde versert sporadiske anekdoter om uredde sentralafrikanske aper som fulgte oppdagere rundt i jungelen som om de aldri hadde sett et menneske før, overgikk det forestillingsevnen at det skulle være en hel skog full av dem.

Men Goualougo-trekanten og den enorme, ubebodde Nouabalé-Ndoki nasjonalpark, som Goualougo er en del av, ligger så avsides og er så utilgjengelig at de stort sett alltid har vært uberør­t av mennesker. Den nærmeste bebyggelsen er landsbyen Bomassa, der det bor 400 bantu-bangombé-pygmeer, og for å komme dit må man gå 50 km. Det finnes ikke krypskyttere eller tømmerhoggere, og ikke engang folk på gjen­nomreise. De eneste menneskene en sjimpanse i Goualougo trolig noen gang vil møte, er Dave Morgan, Crickette Sanz og resten av teamet.

Wildlife Conservation Society (WCS), som forvalter to av Kongos nasjonalparker i samarbeid med den kongolesiske regjeringen, hadde opprinnelig håpet at Goualougo-trekanten kunne ligge fullstendig uberørt som et slags reservat i reservatet, forbudt selv for forskere og deres skadelige påvirkning. Men den planen ble endret under borgerkrigen i Kongo i 1997. Tømmerfirmaet Congolaise Industrielle des Bois (CIB), som hadde hogstrettig­­hetene i det nærliggende Kabo, bygde en demning­ for å transportere tømmer over elven Ndoki et par kilometer sør for stedet der den renner sammen med elven Goualougo. I kraft av at CIB snart ville begynne å hogge like ved de naturlige grensene til reservatet, mente WCS at det var viktig å utstasjonere folk på ­stedet. ”Vi måtte nå hit før tømmervirksomheten,” sier Dave Morgan. Så i 1999 gikk han ut til Goualougo sammen med en enkelt kongolesisk assistent og etablerte et av de mest avsidesliggende primatforskningssentrene i verden.

Det faktum at han var i stand til å holde ut så fjernt fra sivilisasjonen under spartanske forhold skyldtes i høy grad Crickette Sanz, som kom til Goualougo i 2001 og siden den gangen har vært både hans samarbeidspartner og livsledsager.

Da jeg besøkte stedet i 2008, ville jeg gjerne se hva som hadde skjedd i dette eventyrlandet med de tilsynelatende så uskyldige beboerne. Goualougo er fremdeles et paradis for aper med en utrolig høy tetthet av både gorillaer og sjimpanser. Der skjer det ting som ikke ses noe annet sted i Afrika – og de skjer hyppig. Dave Morgan og Crickette Sanz har observert sjimpanser og gorillaer sitte i det samme treet og ete frukt. (Det er kanskje ikke akkurat lammet som sover sammen med ulven, men for primatforskere er det nesten det.) De har sett sjimpanser knytte hendene og slå seg på brys­tet som om de etterligner gorillanaboene sine. Men den mest spektakulære oppdagelsen som har blitt gjort i Goualougo i de senere årene, er en bredere forståelse av det man bare kan kalle sjimpansekultur, nemlig skikken deres med å bruke komplekse ”verktøysett”. Etter forskernes målrettede studier av sjimpansene i Goualougo gjennom ti år dreier det seg ikke lenger om hvor lite sjimpansene vet om oss, men snarere hvor mye vi nå vet om dem.

• Forrige Side 2 av 5 Neste