Ny kunnskap om Stonehenge-samfunnet

Det kan ikke utelukkes at disse tilflytterne så Stonehenge og kanskje til og med hjalp til med å bygge det. Nylig er det imidlertid avdekket bemerkelsesverdig ny kunnskap om det samfunnet som med sikkerhet brukte monumentet. Siden 2003 har Stonehenge Riverside-prosjek­tet stått for en rekke utgravinger i landskapet rundt Stonehenge. Prosjektet, som støttes av National Geographic og går over 8 år, ledes av Mike Parker Pearson ved University of Sheffield samt fem andre arkeologer. De har fokusert på et enormt hengeanlegg som kalles Durrington Walls, som er 450 m i diameter. Durrington ligger knappe 3 km nordøst for Stonehenge og var kjent allerede i 1812. Det ble gravd ut på 1960-tallet i forbindelse med byggingen av en ny vei. Erosjon og jordbruk har nå tilslørt de før så imponerende jordvollene som var opp­­i- mot 30 m brede og minst 3 m høye.

Inni og utenfor det kolossale hengeanlegget var det satt opp tre sirkler av trestolper – avtrykket etter dem kan fremdeles spores i form av stolpehull. To av dem – Nordsirkelen og Sørsirkelen – ligger innenfor selve hengeanlegget, mens et senere monument, som går under navnet Woodhenge, stod like utenfor. ”Det er funn som tyder på at tresirklene var hemmelighetsfulle steder som hadde et indre som ble holdt skjult ved hjelp av både skjermer og klyngene av stolper,” sier Alex Gibson, som er ekspert på tresirkler ved University of Bradford. River­side-prosjektet har nylig avdekket to byggverk med egne grøfter og stolpeverk innenfor vollene. Bygningene var kanskje boliger for den øverste eliten som førte oppsyn med sirklene – eller de fungerte kanskje som kulthus. Utenfor henge-området og langs vollen har arkeologene gravd ut en klynge av sju små hus. De er foreløpig datert til mellom 2600 og 2500 f.Kr. og ligger på begge sider av en 30 m bred vei som var brolagt med flintstein og førte ned til elven Avon. Mike Parker Pearson står inne i res­tene av et av fundamentene til husene og peker ut detaljer som et ovalt ildsted midt på gulvet. ”Dette er merker etter hæler eller kanskje bakdeler,” sier han og setter seg på huk for å vise hvordan fordypningene i gipsgulvet kan ha oppstått. På den ene siden er det rester etter et kjøkken. I fem av husene finnes det spor etter møbler som f.eks. riller til sidene av en treseng. Mike Parker Pearson slår ut med hånden mot den mørke skog­kanten i det fjerne. Prøvegravinger og geofysiske undersøkelser har sporet det som kunne være et utall av andre ildsteder i dalen. ”Det er kanskje så mange som 300 hus,” sier han. Det gjør det til den største bebyggelsen fra bondesteinalderen som er funnet i Storbritannia.

Inspirert av feltstudiene sine på Madagaskar har Mike Parker Pearson lagt fram en dristig fortolkning av stedet, og dermed ”svaret” på Stonehenge. I madagaskisk kultur æres forfed­rene med steinmonumenter som symboliserer hvordan kroppen herdes til knokler, og det evige minnet om døden. Tre som går til grunne, forbindes derimot med det forbigående livet. Stein står for slekt og maskulinitet, mens tre i Michael Parker Pearsons formulering er ”mykt og ettergivende som kvinner og barn”. Han medgir at man ennå ikke har sporet et slikt kjønnsdelt samfunn i Storbritannia, men det er det samme prinsippet som går igjen i våre egne minneritualer: ”Man legger blomster på graven, og så setter man opp en gravstein.”

Med denne modellen i tankene ser Mike Parker Pearson flere interessante likheter mellom Durring­ton Walls med de karakteristiske trekonstruksjonene og Stonehenge med sine harde steinmonumenter. Fra Durrington går det en vei ned til Avon. denne veien kunne ha vært en prosesjonsvei, selv om den bare er drøyt 167 m lang. Mens veien som går fra Stonehenge derimot, er nesten 1 km lang og flankeres av grøfter og voller som underbygger den seremonielle karakteren.

For Mike Parker Pearson er kontrastene like talende. Stonehenge er orientert mot soloppgangen ved sommersolverv og solnedgangen ved vintersolverv, mens Sørsirkelen i Durring­ton Walls er anlagt etter soloppgangen ved vintersolverv. Et vell av potteskår og dyre­knokler, særlig fra gris, tyder på at det har vært avholdt mange fester i Durrington Walls, mens det er funnet svært lite keramikk i Stonehenge. Man har nesten ikke funnet jordiske rester av mennesker ved Durrington, men ved Stonehenge er det funnet 52 graver med brente bein i tillegg til mange andre graver. Stonehenge inneholder muligens ikke mindre enn 240 graver og er dermed den største gravplassen fra yngre stein­alder i England. Ifølge den nye teorien er Durrington de levendes domene, mens Stonehenge er de døde forfedrenes domene, innbyrdes forbundet av regelmessige prosesjoner langs veiene og elven. Asken fra de fleste døde må ha blitt overgitt til elven. Andre kremerte rester, kanskje av den øverste eliten i samfunnet, ble gravlagt seremonielt i selve Stonehenge.

”Mange eksperter kan stort sett være med på teorien om de levende og de døde,” sier Mike Pitts, som er redaktør for magasinet British Archaeology. Det er detaljene i den nye teorien som er problematiske. Man har alltid antatt at begravelser i Stonehenge bare var vanlig i tiden før steinene ble reist, selv om Mike Parker Pearson nå mener at de fortsatte inn i steinenes tid. Men spor i landskapet umiddelbart rundt Stonehenge tyder på at de levende brukte det til vanlige aktiviteter som åkerbruk og beiting, og det virker ikke forenlig med et større rituelt område for de døde. Det er heller ingen enighet om når sarsensteinene kom. Dessuten må det mer forskning til for å finne ut når veien fra Stonehenge til Avon – den avgjørende forbindelsen mellom de to stedene – ble anlagt. Disse­ kunnskapshullene må fylles ut hvis det skal påvises en meningsfull sammenheng mellom aktivitetene på de to stedene. Redaktøren sammenfatter Mike Parker Pearsons teori slik: ”Verdien ved denne fortolkningen er ikke bare at den forbinder stein og forfedre, men at den også gir mening i forhold til landskapet som helhet. Tidligere fortolkninger har betraktet hvert sted for seg.”

• Forrige Side 3 av 5 Neste