”Noen isbreer vil bli helt borte”

Selv om forskerne diskuterer hvor raskt og hvorfor isen trekker seg tilbake, benekter de færreste at den gjør det. Og de mener at vi ennå ikke har sett det verste. Jo flere mørke områder som blir blottlagt fordi isen smelter, desto mer solskinn suger de til seg i stedet for å reflektere det, og det får temperaturene til å stige raskere. (Noen klimaforskere mener at dette varme­kretsløpet kan forsterke den asiatiske monsunen og gi voldsommere stormer og oversvømmelser på steder som Bangladesh og My­anmar.) Hvis den nåværende tendensen holder seg, mener kinesiske forskere at 40 prosent av breene på platået kan ha forsvunnet i 2050. ”Det er uunngåelig at noen breer forsvinner helt,” sier glasiolog Yao Tandong ved det kinesiske instituttet for forskning på Tibetplatået. ”Og det vil føre til en økologisk katastrofe.”

De mulige virkningene strekker seg mye, mye lenger enn til breene. På Tibetplatået, ikke minst på den tørre nordsiden, merker folk ­allerede det varmere klimaet. Beiteområdene og våtmarksområdene brytes ned, og den permafrosten som forsyner dem med smeltevann om våren og sommeren, trekker seg tilbake til høydene. Tusenvis av innsjøer har tørket ut. Nå er cirka en seksdel av platået dekket av ørken, og noen steder legger sanddynene seg over høylandet som bølger i et gult hav. De gjeterne som hadde gode tider der en gang i tiden, er i ferd med å gå tom for steder de kan dra.

Langs sørsiden av platået er det derimot mange samfunn som kjemper med for mye vann. I fjellbyer som Mingyong har smeltevann fra breene fått elvene til å stige, og det har gitt en kjærkommen bivirkning: Større arealer kan dyrkes og vekstsesongen blir lengre. Men slike fordeler fører ofte til andre ulemper. I Ming­yong har økningen av smeltevann erodert jorden; andre steder har smeltevannet fått skylden for at det oftere blir flom og jord­ras. I fjellene fra Pakistan til Bhutan har det opp­stått tusenvis av bresjøer, men mange er trolig ustabile. Imja Tsho, som ligger i 5000 meters høyde på veien til Island Peak i Nepal, hører til de farligste. Denne innsjøen fantes ikke for 50 år siden. I dag er smeltevannssjøen 1,6 km lang og 90 meter dyp. Hvis den noen gang bryter gjennom veggen av løs morene, vil den drukne sherpalandsbyene i ­dalen nedenfor.

Denne situasjonen – for mye vann, for lite vann – beskriver i korthet den kursen som krisen som helhet vil følge. Selv om de smeltende breene gir en overflod av vann på kort sikt, varsler de et skremmende sluttspill: at Asias største elver til slutt tørker ut. Ingen kan spå nøyaktig når breenes tilbaketrekning vil medføre et markant fall i mengden av smeltevann. Om det skjer om 10, 30 eller 50 år, er helt avhengig av lokale forhold, men følgene for hele området kan bli enorme. I tillegg til akutt knapphet på vann og elektrisitet spår ekspertene en markant nedgang i matproduksjonen og omfattende folkevandringer på grunn av økologiske endringer, og kanskje også væpnede konflikter mellom Asias stormakter.

Nomadeteltet ligger som en hvit prikk på et lerret med grønt og brunt. Det finnes ingen and­re tegn på menneskeliv på denne sletten. Den ligger på 4270 meters høyde, og den synes å fortsette til verdens ende. Da kjøretøyet vårt humper mot teltet, kommer det ut to unge menn – det lange, svarte håret deres står vannrett i blåsten. Ba O og broren hans, Tsering, tilhører en ubrutt linje av tibetans­ke nomader som i minst 1000 år har ledet dyrene sine på beite ved utspringet av Chang Jiang og Huang He hver eneste sommer.

Inne i teltet kaster kona til Ba O tørkede kuruker fra jakokser på ilden mens den fire år gamle sønnen hennes leker med en liten rull med saueull. Matriarken i familien, Lu Ji, kjerner ­jakoksemelk til ost mens hun rugger fram og tilbake i en hypnotisk rytme. Bak henne står det to slitte tibetanske kister med et lite budd­histisk alter oppå: en rød bønnehjul, et par flekk­ete ark med tibetans­ke tekster og flere lys av jak­oksesmør, som brenner hele tiden. ”Vi har alltid gjort det på denne måten,” sier Ba O. ”Og det ønsker vi ikke å gjøre om på.”

Men kanskje er det for sent. Beiteområdene forsvinner etter hvert som temperaturen sakte, men sikkert stiger år for år. Overbeiting er et annet problem som også er med og bidrar til å forvandle prærie til ørken. Vannhullene tørker ut, og i stedet for å flytte litt rundt i området for å finne sommerbeite til dyrene må Ba O og familien nå gå ca. 50 km over høysletten. Og selv der er det lite gress. ”Før vokste det så høyt at en sau ble borte i det,” sier Ba O. ”Nå når det dem ikke engang over klovene.” Saueflokken har skrumpet inn fra 500 til 120 dyr. Neste trinn synes uunngåelig: å selge de siste husdyrene og flytte inn i en av statens nybyggerleirer.

Over hele Asia har svaret på de klimaskapte truslene for det meste kommet langsomt og gradvis, som om regjeringene helst vil overlate oppgaven til de industrialiserte landene, som stod for utslippene av drivhusgasser til å begynne med. Men det finnes unntak. I Ladakh, et knusktørt område i Nord-India og Pakistan, som er helt avhengig av smeltevann og snø, har en pensjonert sivilingeniør som heter Chewang Norphel bygd ”kunstige breer” – enkle steinsettinger som holder på og fryser ned smeltevannet fra breene om høsten slik at det kan brukes i vekstsesongen tidlig på våren. Nepal er i ferd med å utvikle et system for fjernovervåkning av bresjøer som er i fare for å oversvømmes, og de utvikler teknologi til å tømme dem. Selv på steder som er truet av ødeleggende oversvømmelser under monsunen, som f.eks. Bangladesh, er det etablert ”flytende skoler” i deltaet, slik at barna kan fortsette å lære noe – på båtene.

Men Kina, som har mindre vann enn Canada, men 40 ganger så mange innbyggere, har satt i verk en storstilt kampanje. I den vidstrakte ørkenen i regionen Xinjiang like nord for Tibetplatået har kineserne planer om å bygge 59 reservoarer som skal fange opp og holde på smeltevann fra breene. Over hele Tibet er det satt opp artilleribatterier som kan sende sølv­jodid opp mot skyene og framkalle regn. I Qinghai har myndighetene sperret av nedslitte beiteområder i håp om at de kan komme seg etter å ha fått godt stell. I områder der bakken allerede er full av ørkenkratt, er det rullet ut gjerder over de siste restene av planteliv for å hindre dem i å blåse bort.

Langs veien ved byen Madoi ligger det to rekker med nybygde hus. Det er en nybyggerby for tibetanske nomader, og den inngår i et omfattende og kontroversielt program for å lette presset på beiteområdene rundt utspringet av Kinas tre største elver – Chang Jiang, Huang He og Mekong – der nesten halvparten av de 530 000 nomadene i Qinghai-provinsen tidligere har bodd. Titusenvis av nomader der har måttet gi opp den tradisjonsrike levemåten sin, og mange flere vil følge etter – kanskje også Ba O.

De statsstøttede husene er solide, og beboerne får et mindre beløp i støtte hvert år. På tross av det sier Jixi Lamu, en 33 år gammel kvinne i tradisjonell, brodert drakt, at familien hennes er låst fast i en tilstand der de er avhengige av tilskudd fra det offentlige. ”Vi har brukt de 400 dollarene (2400 kr) vi hadde til overs fra salget av dyrene våre,” sier hun. ”Det var ingen framtid med dyrene, men det er heller ingen framtid her.” Mannen hennes har reist bort for å søke jobb som ufaglært. I det eneste rommet i huset sitter moren hennes på sengen med bønnekjedet mellom fingrene. Det står et buddhis­tisk alter i den andre enden av rommet, men lysene er brent ned.

Det er ennå ikke midt på dagen i Delhi, som ligger bare 290 km sør for breene i Himalaya og har 16 millioner innbyggere. Men i de smale smugene i Nehru Camp, som er et av slumkvarterene i byen, har den hete nordindiske sommeren allerede sendt temperaturen opp over 40˚. Chaya på 25, som er gift med en spåmann, har brukt sju timer på å delta i den intense kampen om vann som selv i dag bestemmer rammen for tilværelsen i denne stadig større storbyen – og varsler om hva det sannsynligvis vil bety når vannet og isen forsvinner i Tibet.

Chayas dag begynte lenge før soloppgang, da hun og de fem barna hennes gikk hver sin vei i mørket med plastdunker i forskjellige størrelser. Etter daggry gikk det rykter om en vannkran med rennende vann, og det sendte henne heseblesende gjennom de smale gatene i slummen. Nå har hun dratt hjem for å hvile. Dunkene hennes er fremdeles tomme, og solen steker. På et spørsmål om hun har spist noe i dag, ler hun: ”Vi har ikke engang fått te ennå.”

Plutselig hører vi rop – noen har sett en vannvogn. Chaya spretter opp og kaster seg ut i strømmen av mennesker på gaten. Fem–seks gutter klatrer opp på en blå tankvogn, stikker ned slanger og tapper ut vannet. Nedenfor kjemper ropende kvinner for å komme i stilling med beholderne sine. Etter seks minutter er vognen tom. Chaya kom for sent og må jage videre etter det neste ryktet om vann.

Delhis vannbehov overstiger allerede forsyningene med over en milliard liter om dagen, og mangelen blir verre av den ulike fordelingen og en infrastruktur som er veldig mangelfull. Anslagsvis 40 prosent av vannet går derfor tapt. Over to tredeler av vannet i byen kommer fra elvene Yamuna og Ganges, som får vann fra is i Himalaya. Hvis isen forsvinner, blir framtiden nesten helt sikkert verre. ”Vi står overfor en helt uholdbar situasjon,” sier Diwan Singh, som er miljøaktivist i Delhi.”

Spenningen ulmer allerede. I det trange smuget rundt en av Nehru Camps siste fungerende vannkraner, som er åpen en time hver dag, slår en mann til en kvinne som sniker i køen, så hun får en lilla stripe i ansiktet. ”Vi våkner hver morgen og kjemper om vannet,” sier den lokale astrologen Kamal Bhate, som har sett hånd­gemenget. Denne gangen går det over i rop og anklagende pekefingrer, men klammeriene kan være livsfarlige. I et slumkvarter i nærheten ble en tenåring nylig slått i hjel fordi han prøvde å snike i køen.

I takt med at elvene blir borte, er det risiko for at ­uroen brer seg. Det hviler et press både på India, Kina og Pakistan for å produsere mer mat. Men klimaendringer og sviktende vannforsyninger kan bety at kornavlingene i Sør-Asia går ned med 5 prosent i løpet av tretti år. ”Vi vil se stadig større spenninger omkring felles vannressurser,” sier Peter Gleick. Han er vannekspert og leder ved Pacific Institute i California i USA. ”Og jeg tror at flere og flere av disse spenningene vil utløse vold.”

Den virkelige utfordringen blir å hindre at stridigheter om vann brer seg på tvers av grensene. Det er allerede en økende bekymring i Sentral-Asia over utsikten til at fattige, men brerike land (Tadsjikistan, Kirgisistan) en dag skal begrense strømmen av vann til de solsvidde, men oljerike naboene deres (Usbekistan, ­Kasakhstan, Turkmenistan). I framtiden kan freden mellom Pakistan og India handle like mye om vann som om atomvåpen, for de to landene deler den breavhengige elven Indus.

Det største spørsmålstegnet er Kina, som kontrollerer kildene til de viktigste elvene i området. Oppdemningen av Mekong har vakt harme lenger nede langs elven i Indokina. Hvis Beijing gjennomfører de foreløpige planene om å endre løpet på Brahmaputra, så kan det provosere rivalen India i akkurat det området der de to landene lå i krig i 1962.

I Nehru Camp blir en vannkran utenfor slumkvarteret plutselig åpnet om ettermid­dagen, og Chaya smiler triumferende da hun sleper hjem en 40-liters dunk. Vannet er skittent og bittert, og det er ingen mulighet til å koke det. Men nå kan hun endelig gi barna sine ­dagens første måltid: en brødskive og et par skjeer med linsestuing. ”De burde gå på skolen, men vi fortsetter å jage dem ut for å finne vann,” sier Chaya. ”Vi har ikke noe valg, for hvem vet om vi kan finne nok vann i morgen?

• Forrige Side 2 av 2