Naturens skyskraper

De uvanlige formasjonene utgjør en form for karstlandskap av porøs kalkstein som har blitt oppløst, erodert og formet av vann. Det er en sjelden og innviklet prosess som har skapt dette overjordiske steinlandskapet, og det finnes bare noen få lignende karstlandskap utenfor Madagaskar. Forskere mener at grunnvannet har angrepet de store kalksteinslagene, oppløst dem langs sprekker og revner og dermed skapt grotter og tunneler. Hulrommene har vokst, og før eller siden har takene brutt sammen langs sprekkene. Tilbake står de snorrette kløftene som kalles jordfallshull, som kan være opptil 120 m dype, omringet av spisse tagger. Noen er så trange at et menneske knapt kan komme gjennom mens andre er brede som gater.

Sett fra luften ligner tsingyen de dype kløftene mellom skyskraperne på Manhattan.

Metaforen kan også overføres til innbyggerne i tsingyen, for formasjonene har dannet rekker av høye leilighetskomplekser som gir husly for forskjellige arter på hver etasje.

På de høyeste stedene er det nesten ikke jord og ikke noe ly for solen. Der kan temperaturen nå opp i over 32°, og dyre- og plantelivet begrenser seg til skapninger som tåler tørke eller kan bevege seg mellom taggene og kløftene.

Lemurer som den hvite Deckens sifaka og den brune lemuren bruker tsingyene som en slags hovedvei når de hopper fra topp til topp mellom frukttrærne. I sprekkene jager firfisler etter insekter i hav med tørketolerante planter som vortemelk, aloe, den tornete madagaskarsøylen og andre planter som kaster lange, kabelaktige røtter inn i steinen på leting etter vann.

I de midterste etasjene av skyskraperne dukker det opp flere sprekker i veggene på kløftene. Her holder store flygehunder og mørke vasa-papegøyer til, og skrikingen og skrattene deres gir ekko gjennom buede kammer og smuldrende ganger. På mer skyggefulle steder fester bier bolene sine i hull i steinen.

Men livsbetingelsene er best på bunnen av jordfallshullene, der vann og jord blir samlet opp. Her blant en bred vifte av orkidéarter og enorme tropiske løvtrær lever et helt bestiarium: kjempesnegler og knyttnevestore insekter som ligner på lam, store kameleoner, smaragd-grønne slanger, røde rotter og det snikekatten fossaen. Aller nederst under jord og mudder finnes det det grotter og tunnelganger, og i denne undergrunnsbanen lever fisk, krabber, insekter og andre vesener – noen av dem kommer aldri opp over overflaten.

Mens andre økosystemer på Madagaskar har blitt brutt ned, har denne befestede byen beskyttet beboerne sine. Forskere kaller området for det perfekte refugium.

Innenfor biologien betegner ordet refugium en sikkerhetssone eller en slags flyktningleir som levende vesener søker til etter hvert som levestedene deres skrumper inn. Når dyr og planter avstenges på tilfluktssteder, blir de ofte mer og mer forskjellige fra beslektede arter.

Madagaskar er i seg selv et veldig godt eksempel på en slik prosess med sine mange uvanlige arter som har skilt seg ut fra artsfellene sine på det afrikanske kontinentet. Lemuren er øyas best kjente dyr. Forfedrene til lemuren levde en gang i Afrika, men døde ut med tiden og overlot kontinentet til andre primater, og i dag finnes det bare lemurer på Madagaskar. Uten den konkurransen som sannsynligvis var årsak til at de døde ut andre steder, utviklet lemurene seg til mange forskjellige varianter, blant annet nå utdødde arter som var så store som gorillaer, og verdens minste nålevende primat, musemakien, som er på størrelse med en håndflate.

Tsingyen beskytter også skogen som er avskjermet av murer og vannes av regntidene. Skogen er veldig annerledes enn palmesavannen som omkranser den mot øst, og kyststrekningen mot vest. Det er rester fra en annen tid da korridorer av skog sannsynligvis har forbundet den ene siden av øya med den andre.

Gjennom de siste årtusenene har de naturlige tørkeperiodene brutt opp disse korridorene. Og siden de første menneskene kom til Madagaskar for ca. 2300 år siden, har nesten 90 % av den opprinnelige skogen på øya blitt ødelagt. Mesteparten ble brukt til tømmer eller ryddet for å gjøre plass for jordbruk og, i nyere tid, også til kveg. Resultatet er at mange av de artene som levde på øya, antas å ha dødd ut.

Mot vest omkranser tsingyen et stort areal med skog. Området er en barriere mot nybygging og også mot kveg som truer ville levesteder over hele Afrika med sine trampende klover og umettelige appetitt. Tsingyen fungerer også som en brannmur som beskytter skogen mot brann – både naturlig og menneskeskapt.

på en kvelende varm morgen tramper Hery Rakotondravony og jeg inn i en tett skog på bunnen av et jordfallshull. Vi stopper ved en stor maurtue. Den fuktige luften fylles av en rytmisk summing fra milliarder av insekter.

Hery Rakotondravony pirker forsiktig i tuen og kikker etter en gyllen trynesnok som ofte lever i mørke tuer. Vi finner ingen slanger, men mens Hery Rakotondravony leter i området rundt tuen, peker han ut flere forskjellige planter, deriblant palmeaktige trær med smale palmeblad. De er blant de gjestene som har skapt seg et uvanlig hjem i de smale gangene i tsingyen, forklarer han. Arten er vanlig i de fuktige skogene på Øst-Madagaskar, men finnes stort sett ikke i det mye tørrere vestlige området. Bare her nede i jordfallshullene kan plantene unngå den uttørkende solen og skogbranner. Men disse plantene er bare ett eksempel. Det er ifølge Hery Rakotondravony også enkelte frosker som må flere hundre kilometer av gårde til skogene i øst for å finne artsfrender.
Det vanskelig tilgjengelige terrenget skaper mindre og mindre tilfluktssteder der noen planter og dyr later til å ha utviklet seg på egen hånd, begrenset til ganske få kløfter i tsingyen.

Brian Fisher er kurator i entomologi ved California Academy of Sciences, og han har reist til området tre ganger for å finne mer ut om hvordan disse refugiene ble dannet, og hvordan de har formet livet i dem. Ved hjelp av DNA-analyser sammenligner han maur fra tsingy-området med maur fra Øst-Madagaskar og håper på denne måten å kunne bestemme nøyaktig når mauren og skogene ble skilt.

Resultatene vil hjelpe til med å forklare hvordan dyr utvikler seg når de blir avstengt fra andre bestander, og om de bare reagerer på klimaforandringer ved å trekke seg tilbake til refugier, eller om de også utvikler nye egenskaper. I takt med at mennesker undergraver Jorden og klimaet, kan svarene ha betydning i framtiden.

Siden tsingyen ligger så avstengt og faktisk er ugjennomtrengelig, er oppstykking en mindre sannsynlig trussel mot økosystemet enn et værskifte i området. Lavere luftfuktighet, mindre regn, surere regnvann kan nemlig føre til skader på skogen– og også på kalkteinen.

”Jeg skulle gjerne visst hvor lenge disse skogene overlever,” sier Brian Fisher. ”De kan forsvinne snart. Det er en festning som er sårbar.”

På en av mine siste dager i tsingyen står jeg på en utkikkspost og ser utover topper og spir. Utkikksposten ble bygd for turister for noen år siden, men turistene har sluttet helt å komme.

Militærkuppet har skremt dem bort, og det er dårlige nyheter for nasjonalparken. 50 % av budsjettet stammer nemlig fra turisme. I april 2008 hadde Tsingy de Bemaraha 147 besøkende, men i den samme måneden i 2009, etter militærkuppet, har det bare vært 12 gjester der.

Like ved hopper en flokk sifakaer rundt mellom taggene. De forserer dype kløfter og lander på en knivegg av stein. Den skinnende hvite pelsen til disse lemurene får dem til å ligne små polarrever som er etterlatt i tropene. De beveger seg gjennom et av verdens mest storslåtte land­skap som om naturlovene ikke gjelder og bare er oppfunnet av mindre smidige skapninger i et forsøk på å bortforklare sin egen klossethet.

Sifakaene forsvinner mens lyset bryter fram, og papegøyer flyr i en bue gjennom luften og forbi store, stille flaggermus. I kløftene lenger nede flyter skogen sammen i en grå masse. Vi klatrer ned og setter kurs mot leiren mens lyset fra hodelyktene våre spiller mellom trærne. Tusenvis av øyne blinker som oransje og grønne juveler i mørket. Øynene tilhører lemurer som er nattdyr og bare finnes her, gekkoer med hud så glatt og glinsende som en ørret, kjempeedderkopper og nattsvermere så tynne som skygger. Selve natten er i ferd med å bli et tilflukts-
sted, en form for midlertidig kontinent som omslutter steinbyen og alle de navngitte og de fremdeles navnløse innbyggerne.

• Forrige Side 2 av 2