Livet etter vulkanutbruddet

Hva skjer etter at en vulkan har hatt utbrudd? Hvordan vender livet tilbake etter katastrofen?

31. mai 2010

En gang lå ølboksene på bunnen av Spirit Lake.Mark Smith husker tydelig boksene med sine skinnende gullbokstaver som det klare, kalde vannet på en eller annen måte hadde bevart. Han husker regnbueørreter på 25 cm som var satt ut til ære for turistene. Han husker en sunket robåt fra speiderleiren med baugen hvilende på en trestubbe under vann. Han var tenåring da han begynte å dykke i skyggen av St. Helens-vulkanen, og husker innsjøen slik den var før utbruddet i mai 1980: Før de øverste 400 m av vulkanen – over 2 milliarder m3 mudder, aske og smeltende snø – styrtet ned i den. Før innsjøen ble dobbelt så stor, men halvparten så dyp. Før stort sett alle tegn på liv både fra mennesker og dyr – hyttene og veiene, leirene og ølboksene – ble utslettet. Før innsjøen ble til en stinkende suppe uten oksygen, dekket av en sammenfiltret ”tømmerflåte” av trestammer som hadde blitt revet ut av landskapet. Det Mark Smith husker best, er det han kalte ”den forsteinede skogen”: en spøkelsesaktig vegetasjon av greinløse grantrær, loddrett begravd flere titalls meter under vannflaten. Undervannsskogen var et mysterium for ham helt til fjellet eksploderte. Da gav det plutselig full mening. Trærne var bevis på et tidligere utbrudd – og et tegn på at Spirit Lake alltid har ligget i faresonen.

Tretti år senere gjemmer Spirit Lake på et nytt mysterium: Hvordan dukket regnbueørreten opp igjen – og nå dobbelt så lange som før utbruddet? Alle har en teori. Mark Smith, som driver feriestedet Eco Park Resort i utkanten av vulkanområdet, tror at ørreten vandret ned fra den mindre og høyere beliggende St. Helens Lake i et år med mye nedbør. Men i den innsjøen er det bare bekkeørret, og fisken i Spirit Lake er regnbueørret. Biolog Bob Lucas fra staten Washingtons fisk- og viltforvaltning er overbevist om at noen har satt dem ut ulovlig. På slutten av 1990-tallet fikk han en anonym telefon som lot til å bekrefte dette: ”Det var jeg som satte ut fisken”. Charlie Crisafulli, som er økolog i skogvesenet, har tatt innledende genetiske prøver som også peker i retning av at ørreten ikke nedstammer fra bestanden før utbruddet. Men han har gitt opp å finne fram til opprinnelsen. ”Det er like mange teorier som det er fiskehistorier, og alle sammen begynner slik: ‘Jeg kjenner den som satte ut fisken i sjøen’,” sier han. Det viktigste spørsmålet for ham er ikke hvordan de har kommet, men hvordan de har vokst seg så store. På 30-årsdagen for det store vulkanutbruddet den 18. mai er det bare en ting man med sikkerhet vet om ørreten i Spirit Lake: Den har gitt alle – miljøvernere, forskere, fiskere, kongressmedlemmer og forretningsfolk – noe nytt å krangle om.

Den 11 km² store innsjøen ligger nå midt i et avsperret forskningsområde som dekker ca. en firedel av det 445 km² store området som Kongressen i USA pekte ut som naturminnesmerket Mount St. Helens National Volcanic Monument i 1982 ”for å bevare de geologiske, økologiske og kulturelle ressursene … i en så naturlig tilstand som mulig og la de opprinnelige geologiske kreftene og økologiske prosessene fortsette uhindret”. Denne delen av utbruddssonen er nesten helt stengt for offentligheten og har blitt et av verdens mest storslåtte eksperimenter.

Vulkanen våknet igjen fra 2004 til 2008 og sprutet ut søyler av damp og aske i 9000 meters høyde. En ny vulkansk dom av seigtflytende lava ble formet i krateret og bergtok turister og geologer. Men det er innenfor økologien at stedet har gitt størst innsikt.

Vulkanområdet er et ypperlig naturlig laboratorium til å studere gjenfødselen av økosystemer. ”Det er verdens grundigst studerte forstyrrelse av en storskog,” sier Charlie Crisafulli. Den har blitt undersøkt fra alle vinkler, på nesten alle nivå – fra molekyler til økosystemer, fra bakterier til pattedyr, fra dampende geotermiske skorsteiner til oversvømte enger. Nesten daglig ringer folk med spørsmål om erfaringene fra St. Helens. En kvinne er interessert i salamandere, en annen i padder. Embetsmenn i Alaska og Chile vil gjerne vite hva de kan forvente etter utbrudd i de områdene de selv bor i.

Et hovedpunkt er viktigheten av ”det biologiske arvegodset” – veltede trær, begravde røtter, frosk, gnagere, padder – som overlevde utbruddet takket være snødekke, topografi eller ren flaks. Økologer hadde forventet at gjenfødselen ville skje utenfra og inn når arter fra utkanten trengte inn i utbruddssonen. Men den har også skjedd innenfra. Det begynte med en enkelt plante som Charlie Crisafulli fant i 1981 på den golde, 15 km² store Pumice Plain (Pimpsteins-sletten), og derifra ble lilla lupiner den første fargen i en grå verden. Mens de var i live, var de næringsfabrikker, mat for insekter og levested for mus. Som døde beriket de asken sammen med de organismene de tiltrakk seg, og muliggjorde dermed koloniseringen av andre arter. Gradvis begynte utbruddssonen å blomstre.

Sett i et bredere perspektiv spiller mennesker også en rolle i St. Helens-eksperimentet. Utbruddet opptok hele USA for 30 år siden. Men nå når naturen blomstrer opp igjen, og minnene fortaper seg – og budsjetter og besøkstall synker – blir menneskene utålmodige. Noen sier at man bør gjøre naturminnesmerket til en nasjonalpark. Andre hører historier om 60 cm lange ørreter og lurer på hvorfor Spirit Lake fremdeles er forbudt for sportsfiskere. En del av lokalbefolkningen klager og sier at 30 år med undersøkelser er nok – det er på tide å åpne den avsperrede sonen. Ikke noe av dette bør komme overraskende. Også på det menneskelige plan er St. Helens-vulkanen et økosystem som prøver å finne igjen balansen.

Tema

Kanskje du er interessert i ...

Les også