Kald dukkert i en undersjøisk jungel

Det jeg husker fra svømmeturen min i Spirit Lake, er ikke en sunket skog, men en undersjøisk jungel. I august i fjor kjører jeg bak Charlie Crisafulli på en svingete tofils vei langs Windy Ridge. Vi kjører gjennom en ramponert grind som er sikret med en midlertidig kjetting og nedover et foruroligende bratt hjulspor inn i det avsperrede området. I utkanten av Pumice Plain begir vi oss ut på den 4 km lange spaserturen som den slanke 52 år gamle økologen har gått tusenvis av ganger tidligere. Hestehalen hans svinger for hvert skritt mens han snakker om økologi i ett sett.

11. mai 2010

Det jeg husker fra svømmeturen min i Spirit Lake, er ikke en sunket skog, men en undersjøisk jungel. I august i fjor kjører jeg bak Charlie Crisafulli på en svingete tofils vei langs Windy Ridge. Vi kjører gjennom en ramponert grind som er sikret med en midlertidig kjetting og nedover et foruroligende bratt hjulspor inn i det avsperrede området. I utkanten av Pumice Plain begir vi oss ut på den 4 km lange spaserturen som den slanke 52 år gamle økologen har gått tusenvis av ganger tidligere. Hestehalen hans svinger for hvert skritt mens han snakker om økologi i ett sett. Bak oss ligger vulkanen grå og snøfri. Nordflanken har styrtet sammen, og krateret ligger i dagen. Foran ligger sjøen blikkstille. To femdeler av vannflaten er dekket av ”tømmerflåten”, et ustabilt lag av tusenvis av flytende trestammer. Langs sporet er det unge grantrær, lupiner og 4 m høyt villnis av pil og or, og like ved et vannløp er det massevis av padder og frosk. Ved sjøbredden tar vi på oss varme overtrekksdrakter av fleece, som Charlie Crisafulli kaller kanindrakter, og utenpå tar vi på oss tørrdrakt, dykkermaske og snorkel. Så går vi ut i en Zodiac-gummibåt som tar oss inn i Duck Bay. Og der hopper vi ned i det iskalde vannet.

Den første overraskelsen er fargene: strålende gule og grønne, som er helt elektriske i sollyset. En helt annen verden enn den grå Pumice Plain. Fargene kommer fra vannplanter – tykke og lianaktige som strekker seg 3 m opp fra bunnen av innsjøen til overflaten. Moseklumper flyter oppå gjørmen, og rundt er det fete, minst 50 cm lange fisker. Jeg svømmer etter dem, men de lar seg ikke skremme. Jeg oppdager at den undersjøiske jungelen bare finnes på grunnene. På dypt vann er den borte, og det er fiskene også.

Før utbruddet var Spirit Lake på samme måte som mange subalpine innsjøer uproduktiv og næringsfattig med klart vann og få grunne steder. Da toppen av vulkanen raste ned i innsjøen med 240 km/t, ble den fylt med det Charlie Crisafulli kaller ”pyrolysert skog” – organisk materiale som ble brent under utbruddet. Vannet ble oppvarmet til kroppstemperatur og fylt med oppløst karbon, mangan, jern og bly. Siktbarheten sank fra 9 m til 15 cm. Bakteriene trivdes. De første vitenskapsfolkene som tok vannprøver, pådro seg uforklarlige lidelser. Mikroorganismene bredte seg i rask rekkefølge: aerobe organismer som raskt brukte opp alt oksygenet; anaerobe organismer som kan leve uten oksygen; dernest nitrogenabsorberende bakterier og typer som lever av metan og tungmetaller. I 18 måneder ble Spirit Lake styrt av kjemien og var hjemsted for ”hundrevis av millioner av bakterier pr. milliliter”, sier Charlie Crisafulli. Til slutt hadde mikroorganismene tatt så mye at de etter hvert begynte å dø, mens vann fra bekker og smeltevann strømmet inn og gjorde vannet klart igjen.

Da først sollyset brøt gjennom Spirit Lake, ble den kolonisert av alger og andre planteplankton. Deretter fulgte dyreplankton, som lever av planteplankton, etterfulgt av vannlevende insekter og padder. På begynnelsen av 1990-tallet vokste det fram vannplanter på grunnene og gav ørreten ideelle livsbetingelser som ikke eksisterte før utbruddet. Regnbueørreten mesket seg med mygg og ferskvannssnegler, og etter to–tre år oppnådde den en rekordvekt på 2 kg. Etter utbruddet har innsjøen fulgt et mønster som Charlie Crisafulli ofte har sett senere i utbruddsonen. Nye organismer koloniserer det uberørte miljøet med enorm suskess før de brenner ut eller blir holdt i sjakk av rovdyr, parasitter eller konkurrenter. Det var den andre viktige leksjonen fra St. Helens: Når tavlen er tørket ren, er den økologiske utviklingen en syklus av voldsom framgang og nedgang.

Spirit Lake renner over av næring. Når et rumpetroll dør som frosk på Pumice Plain, eller når et insekt, som er klekket ut i innsjøen, ender i asken, overføres næringsstoffene deres til jorden. Denne prosessen gjenoppretter langsomt den ødeleggelsen som utbruddet forårsaket. ”Før utbruddet var landmiljøet produktivt med en mengde bundne næringsstoffer og karbon i den opprinnelige skogen. Sammenlignet med skogen var innsjøen utpint. Etter utbruddet var det helt omvendt,” sier Charlie Crisafulli. Nå er landskapet i ferd med å skifte tilbake fra grått til grønt, og innsjøen begynner å ligne seg selv.

De regnbueørretene jeg så, var med sine 50 cm og 2,5 kg på størrelse med de største jeg noen gang har fanget i et helt liv med fiske i det nordvestlige Stillehavet. Men fiskene var også i ferd med å vende tilbake til sin tidligere tilstand. Ni år etter at Charlie Crisafulli begynte å merke dem, har gjennomsnittsvekten deres blitt halvert. Det kan enten skyldes at Spirit Lake har blitt mindre produktiv, eller at for mange ørreter nå må konkurrere om den samme mengden mat. Noen sportsfiskere ser forandringene i innsjøen som et problem som skyldes overbefolkning, og tilbyr seg selv som løsningen.

Kanskje du er interessert i ...

Les også