Varmere vær gir tørke på Grønland

Grønlenderne kaller spøkende området rundt Narsaq og Qaqortoq for Sineriak Banaaneqarfik – Banankysten. I dag dyrker fangenes barnebarn jorden ved de samme fjordene der vikingene også en gang drev jordbruk. Hvis det finnes et sted der Grønland blir grønnere, så er det her. Men jeg har knapt nok kommet hit før agronom Kenneth ­Høegh forteller meg at jeg like godt kan glemme det jeg har lest om dette plutselige grønlandske eldoradoet. ”Poteter trives på Grønland”, stod det i en overskrift. Det vokser riktig nok poteter på Grønland i våre dager, men ikke særlig mange ennå.

10. juni 2010

Grønlenderne kaller spøkende området rundt Narsaq og Qaqortoq for Sineriak Banaaneqarfik – Banankysten. I dag dyrker fangenes barnebarn jorden ved de samme fjordene der vikingene også en gang drev jordbruk. Hvis det finnes et sted der Grønland blir grønnere, så er det her. Men jeg har knapt nok kommet hit før agronom Kenneth Høegh forteller meg at jeg like godt kan glemme det jeg har lest om dette plutselige grønlandske eldoradoet. ”Poteter trives på Grønland”, stod det i en overskrift. Det vokser riktig nok poteter på Grønland i våre dager, men ikke særlig mange ennå.

En julimorgen drar Kenneth Høegh og jeg inn den fjorden der Eirik Raude slo seg ned for 1000 år siden. Vi er på vei til Ipiutaq, som har tre innbyggere. Kalista Poulsen venter på oss på berget nedenfor gården sin på nordbredden av fjorden. Han ligner mer en akademiker enn en bonde og snakker engelsk med noe som merkelig nok minner om en fransk aksent. Tippoldefaren hans var angakkoq, en av de siste åndemanerne på Grønland, og han hadde drept andre i feider. Det var før han så Jesus i en åpenbaring og konverterte til kristendommen.

Vi går gjennom Kalista Poulsens grønne marker med timotei og raigress. Sammenlignet med de grå granittveggene langs fjorden ser fôravlingene nesten selvlysende ut. I september får han sine første sauer. Nesten alle bøndene har sauer, hovedsakelig for kjøttets skyld.

”Dette er min krigssone,” sier Kalista Poulsen mens vi trasker i vei over den sølete bakken som er full av store steiner. Han fjerner dem ved hjelp av en gravemaskin og en traktor med store jordfresere som han fikk levert med et gammelt militærfly. Da jeg spør Kalista Poulsen om han tror den globale oppvarmingen vil gjøre livet lettere for ham eller hans tre år gamle datter, får han et nesten forpint uttrykk i ansiktet.

”I fjor var vi på katastrofens rand,” sier han. ”Det var så tørt at avlingen bare ble halvparten så stor som normalt. Jeg tror ikke vi kan regne med normalt vær. Hvis det blir varmere, er vi nødt til å vanne mer og investere i et vanningssystem. Om vinteren får vi ikke lenger like mye snø. Det regner, og så fryser det. Det er ikke bra for gresset. Det er svært utsatt i kulden.”

Over lunsjen i Kalista Poulsens hvite trehus får vi løst mysteriet om den franske aksenten. Kjæresten hans, Agathe Devisme, er fransk. Mens jeg nyter det fusjonsmåltidet hun har laget – grateng med reker og steinbit, mattak eller rått hvalskinn og eplekake krydret med grønlandsk fjellkvann – tenker jeg tilbake på det mer rustikke kveldsmåltidet jeg satte til livs et par dager tidligere ved en årlig gallamiddag i Qaqortoq med deltakelse av nesten alle bondefamiliene på Banankysten. Etter middagen begynte en hvithåret inuitt å spille munnspill, og alle i salen, det vil si ca. 450 mennesker, tok hverandre under armen og svingte fra side til side mens de sang en tradisjonell grønlandsk hyllestsang:

Sommer, sommer, hvor vidunderlig Hvor utrolig deilig Frosten er borte Frosten er borte…

Kenneth Høegh og jeg forlater familien Poulsen og drar tilbake langs fjorden med fønvinden – vinden som kommer fra innlandsisen – i ryggen. Det ville glede ham, fortalte han, hvis gårdene på Grønland kunne dyrke det meste av sitt eget vinterfôr til husdyrene. Som det er nå, importerer mange gårder halvparten av fôret.

Hjemme hos Kenneth Høegh står vi om kvelden og kikker ut på hagen. Fønvinden øker. Regnet står vannrett inn og legger ned rabarbraen og gresset. Trærne bøyer seg som bønnfallende undersåtter for uforsonlige gamle guder. ”Pokker!” sier Kenneth Høegh stille. ”Været er barskt her. Det vil alltid være barskt.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også