Økt uavhengighet av Danmark

I dag bor alle 56 000 grønlendere fremdeles ute på det steinfylte området mellom is og hav. De fleste fordeler seg på en håndfull byer langs vestkysten. Isbreer og en kystlinje som er gjennomskåret av fjorder, gjør det umulig å anlegge veier mellom byene. Skal man reise, så må man bruke båt, helikopter, fly eller – om vinteren – hundeslede. Over en firedel av landets innbyggere, drøyt 15 500, bor i hovedstaden Nuuk omkring 480 km nord for Qaqortoq.

10. juni 2010

I dag bor alle 56 000 grønlendere fremdeles ute på det steinfylte området mellom is og hav. De fleste fordeler seg på en håndfull byer langs vestkysten. Isbreer og en kystlinje som er gjennomskåret av fjorder, gjør det umulig å anlegge veier mellom byene. Skal man reise, så må man bruke båt, helikopter, fly eller – om vinteren – hundeslede. Over en firedel av landets innbyggere, drøyt 15 500, bor i hovedstaden Nuuk omkring 480 km nord for Qaqortoq.

Tar man en del gammel, malerisk, grønlandsk by med tilhørende fjord og berusende fjelltopper i bakgrunnen, blander den med ca. fire deler boligblokker i verste, triste østblokkstil, tilsetter to lyskryss, daglig trafikkaos og en nihulls golfbane, så har man Nuuk. De mange nedslitte boligblokkene ble bygd i forbindelse med et påtvungent moderniseringsprosjekt på 1950- og 1960-tallet, da danske myndigheter flyttet folk fra små tradisjonelle samfunn til noen få store byer. Hensikten var å gi folk bedre tilgang til skoler og helsestell, redusere kostnader og skaffe medarbeidere til fiskefabrikkene i torskeindustrien, som vokste kraftig på begynnelsen av 1960-tallet, men siden har havarert. Prosjektet var – uansett de godene det førte med seg – årsak til en lang rekke sosiale problemer som alkoholisme, brutte familieforhold og selvmord, som fremdeles plager Grønland.

Men denne morgenen på den første sommerdagen i 2009 er stemningen i Nuuk euforisk. Grønland feirer begynnelsen på en ny æra. I november 2008 stemte et overveldende flertall av befolkningen for økt uavhengighet fra Danmark, som har styrt Grønland i en eller annen form siden 1721. Forandringene trer offisielt i kraft ved en seremoni på havnen, som er den gamle kolonibyens hjerte. Dronning Margrethe skal formelt anerkjenne det nye forholdet mellom Danmark og Kalaallit Nunaat, som grønlenderne kaller fedrelandet sitt.

Per Rosing, en slank, 58 år gammel inuitt med en svart hestehale som er i ferd med å gråne, dirigerer Grønlands nasjonalkor. ”Jeg er bare lykkelig, så lykkelig,” sier han og legger hånden på hjertet mens vi følger med en stor flokk mennesker ned mot havnen langs gater som fremdeles er våte etter nattens iskalde regn og snø. Folk strømmer også ut fra Blokk P, Nuuks største leilighetskompleks, som alene huser ca. 1 % av befolkningen på Grønland. Den vindusløse betonggavlen danner rammen om et trassig-optimistisk kunstverk: et firetasjes høyt, hvitt og rødt, grønlandsk flagg. En lokal kunstner har med hjelp fra skolebarn sydd flagget av flere hundre tøybiter.

Klokken 7.30 står folk skulder ved skulder på kaien. Andre har plassert seg på taket av gamle trehus rundt havnen. Noen få ser på fra kajakkene sine og bruker årene til å holde seg i ro i det rolige, metallaktige vannet. Seremonien begynner med at koret synger Grønlands nasjonalsang Nunarput Utoqqarsuanngoravit – Vårt land, du har blitt gammelt. Per Rosing snur seg mot menneskemengden og oppfordrer alle til å synge med. Fra og med i dag avløser inuittdialekten kalaallisut dansk som Grønlands offisielle språk.

Dronning Margrethe, som er kledd i den tradisjonelle grønlandske kvinnedrakten – røde selskinnskamikker som går helt opp til låret, en anorakk med perlebesatt krage og korte selskinnsbukser – overrekker litt etter kl. 8.00 den nye selvstyreavtalen til landstingsformann Josef Tuusi Motzfeldt. Folk jubler, og det blir avfyrt en kanonsalutt fra en åskam ovenfor havnen.

Etter den nye avtalen står Danmark fortsatt for Grønlands utenrikspolitikk. Det årlige tilskuddet fortsetter også. Men Grønland har nå større kontroll over innenrikssaker – ikke minst over de enorme mineralforekomstene. Uten dem hadde det vært umulig for Grønland å bli økonomisk uavhengig noen gang. I øyeblikket står fisket for over 80 % av Grønlands eksportinntekter. Reker og flyndre er den viktigste fangsten, men mens bestanden av flyndre er stabil, minker rekebestanden. Pengene fosser ut av det statseide fiskerikonsernet Royal Greenlands.

Årsaken til nedgangen i rekebestanden – på disse kanter kjent som det ”rosa gullet” er usikker. Ifølge Søren Rysgaard, som er sjef for Senter for klimaforskning i Nuuk, blir det grønlandske klimaet ikke bare varmere, men også mer uforutsigbart. Stigende havtemperaturer kan ha forstyrret timingen mellom utklekkingen av rekelarvene og oppblomstringen av fytoplankton, som de lever av. Men ingen vet det med sikkerhet. Fiskerne håper at torsken vender tilbake etter hvert som vannet blir varmere. Men etter en liten økning for noen år siden har torskebestanden nå gått tilbake igjen.

”Den tradisjonelle livsstilen på Grønland var basert på stabilitet,” sier Søren Rysgaard. Med unntak av Sør-Grønland, som alltid har vært plaget av atlanterhavsstormene, bød klimaet sjelden på overraskelser, selv om det alltid var veldig kaldt. Det enorme omfanget av inlandsis og den tilhørende kalde, kompakte luften gav stabilitet i det meste av landet. ”Om vinteren kunne man gå på jakt eller fiske med sledehunder på havisen. Om sommeren kunne man jakte fra kajakk. Det som skjer nå, er at de ustabile forholdene som er kjennetegnende for Sør- Grønland, beveger seg nordover.”

Den 47 år gamle inuitten og flyndrefiskeren Johannes Matheussen har vært øyevitne til forandringene. Han bor i Ilulissat (grønlandsk for ”isfjell”), som har 4500 innbyggere og nesten like mange sledehunder og ligger 300 km nord for Polarsirkelen. En overskyet dag sist i juni drar vi av gårde fra havnen i Ilulissat og seiler forbi en stor reketråler i Johannes Matheussens 4,5 m lange, åpne jolle, som er typisk for flyndrefiskere på Grønland. Sommerfisket er fremdeles godt, men vinteren er i ferd med å bli et problem.

”For 20 år siden kunne man kjøre i bil over isen til Diskoøya om vinteren,” forteller Johannes Matheussen og peker på den store øya ca. 15 km utenfor kysten. ”Men i 10 av de siste 12 årene har ikke bukten frosset til om vinteren.” Den gangen bukten ennå frøs til, rigget Johannes Matheussen og andre fiskere til hundesleder og drog på isfiske 15 km inne i fjorden. ”Jeg var borte en dag og en natt og hentet 100–250 kg flyndre på sleden. Nå er det farlig å fiske på fjorden om vinteren. Isen er for tynn.”

Johannes Matheussen styrer jollen gjennom en slukt i isen som stille og rolig er på vei til havs. De største isfjellene er 60 m høye, og undersiden skraper bunnen 180 m nede. Hvert isfjell har sin egen topografi av høyder, fjell, huler og elver med glatte, hvite flanker som smeltevannet har polert. All isen kommer fra Jakobshavn isbre eller Sermeq Kujalleq, den ”sørlige isbreen”, som tømmer 7 % av innlandsisen for vann og kalver flere isfjell enn noen annen bre på den nordlige halvkule. (Det isfjellet som fikk Titanic til å synke, stammet trolig derifra.) I de siste 10 årene har Sermeq Kujalleq trukket seg over 15 km tilbake fra fjorden. Det er Grønlands største turistattraksjon – 19 375 mennesker kom og så den globale oppvarmingen i aksjon der i 2008. Likevel når turismen inntjeningsmessig ikke opp på fiskerinivå, selv om det er Grønlands nest største inntektskilde. Sesongen er kort, innkvarteringsmulighetene begrenset, og reisen dyr.

Kanskje du er interessert i ...

Les også