Eirik Raude lokket med seg nordboere

Grønlands aller første bekjentskap med presse­omtale fant faktisk sted for 1000 år siden, da Eirik Raude og en liten flokk med vikinger kom dit fra Island. Eirik Raude hadde blitt dømt fredløs, trolig i tre år, fordi han hadde drept en mann som hadde nektet å returnere noen lånte sengestolper. I 982 gikk han i land ved en fjord i nærheten av Qaqortoq, og den fjerde sommeren vendte han tilbake til Island for å spre budskapet om landet han hadde funnet, og som han ifølge Eirik Raudes saga, “kalte Grønland fordi det ville lokke mange folk dit når landet hadde et vakkert navn”.

10. juni 2010

Grønlands aller første bekjentskap med presseomtale fant faktisk sted for 1000 år siden, da Eirik Raude og en liten flokk med vikinger kom dit fra Island. Eirik Raude hadde blitt dømt fredløs, trolig i tre år, fordi han hadde drept en mann som hadde nektet å returnere noen lånte sengestolper. I 982 gikk han i land ved en fjord i nærheten av Qaqortoq, og den fjerde sommeren vendte han tilbake til Island for å spre budskapet om landet han hadde funnet, og som han ifølge Eirik Raudes saga, “kalte Grønland fordi det ville lokke mange folk dit når landet hadde et vakkert navn”.

Eirik Raudes ublu reklamekampanje virket. Ca. 4000 nordboere endte med å slå seg ned på Grønland. Det dårlige ryktet deres til tross var vikingene i bunn og grunn bare bønder som drog på oppdagerferd og herjet og plyndret litt ved siden av. Ved de beskyttede fjordene sør og vest på Grønland alte de opp sauer og også litt kveg på samme måte som de grønlandske bøndene gjør det den dag i dag ved de samme fjordene. De bygde kirker og flere hundre gårder. De handlet selskinn og hvalrosstøttenner for tømmer og jern fra Europa. Eirik Raudes sønn, Leif den lykkelige, drog omkring år 1000 ut fra en gård ca. 55 km nordøst for Qaqortoq og oppdaget Nord-Amerika. Nordboernes bosettinger på Grønland holdt stand i over 400 år. Men så forsvant de plutselig.

Disse seige, sjøfarende bøndenes bortgang er et foruroligende eksempel på de truslene som klimaendringene utgjør mot selv de mest ressurssterke kulturene. Vikingene koloniserte Grønland i en periode med uvanlig høye temperaturer. Men omkring år 1300 ble det mye kaldere, og det ble en enda større utfordring å bo der. Inuittene hadde i mellomtiden kommet fra det nordlige Canada til Grønland, der de beveget seg sørover langs vestkysten, mens vikingene beveget seg nordover, og de klarte seg langt bedre. (De fleste av dagens grønlendere nedstammer fra disse inuittene samt fra danske misjonærer og kolonister som kom til Grønland på 1700-tallet.) Inuittene hadde med seg hundesleder, kajakker og andre uunnværlige redskaper til jakt og fiske i de arktiske områdene. Noen forskere hevder at det slo feil for nordboerne fordi de hang ufravikelig fast i sin gamle skandinaviske livsstil. De forble derfor sterkt avhengige av importerte husdyr i stedet for å utnytte de lokale ressursene.

Nyere arkeologiske funn peker imidlertid på at nordboerne også hadde tilpasset seg godt til sine nye hjemmeområder. Ifølge antropologen Thomas McGovern ved City University i New York arrangerte de årlige fellesjaktturer etter steinkobbe, særlig da klimaet begynte å bli kaldere og husdyrene deres begynte å dø. Dessverre bukket steinkobbene også under etter hvert. ”Voksne steinkobber kan overleve kalde somre, men det kan ikke ungene deres,” sier Thomas McGovern. Nordboerne ble kanskje tvunget til å søke lenger ut på det stormfylte havet i jakten på andre selarter.

”I dag mener vi at nordboerne hadde et høyt utviklet sosialt system som omfattet mye arbeid for fellesskapet, men det var en stor svakhet – de fleste voksne var nødt til å delta i seljakten,” sier Thomas McGovern. ”Hvis de mistet katastrofalt mange menneskeliv i forbindelse med bare en storstorm, kan det ha vært begynnelsen til slutten for nordboerne på Grønland.” Inuittene var trolig mindre sårbare fordi de vanligvis jaktet i små grupper. ”Det er langt mer komplisert enn vi trodde,” sier Thomas McGovern. ”Tidligere gikk historien bare på at de gale vikingene drog nordover, dummet seg ut og døde. Den nye historien er faktisk mer skremmende fordi det ser ut til at de var ganske veltilpasset, velorganiserte og gjorde mange ting riktig – og likevel bukket de under.”

Men den siste historisk dokumenterte begivenheten i nordboernes liv på Grønland er verken en orkan, sult eller utvandring. Det er et bryllup som stod i en kirke nær munningen av Hvalseyfjorden, ca. 15 km nordøst for Qaqortoq. En stor del av kirken står fremdeles på en gressbakke under kneisende granittfjell.

En kjølig sommermorgen i 2009 ligger disen som en florlett fane høyt oppe på østsiden av fjellet. Viltvoksende, smalbladet timian med sarte lilla blomster dekker bakken rundt den 800 år gamle kirken, som i dag bare har himmelen som tak. Alle de fire metertykke steinmurene er intakte, og østmuren er over 5 m høy. Murene er tydeligvis bygd av folk som hadde til hensikt å bli der lenge. Innenfor murene er det ujevne underlaget dekket av gress og sauegjødsel. Det var der Thorstein Olafsson giftet seg med Sigrid Bjørnsdottir den 14. september 1408. Bryllupet er nevnt i et brev som ble sendt fra Grønland til Island i 1424. Det skjedde kanskje i forbindelse med en arvestrid, men brevet forteller ikke noe om ufred eller sykdom, og antyder ikke noe om en forestående katastrofe.

Brevet var det siste man hørte fra nordboerne på Grønland.

Kanskje du er interessert i ...

Les også