Darwins fascinasjon

Den sumpete furusavannen som ligger i en radius på 140 km rundt Wilmington, North ­Carolina, er det eneste stedet i verden der den kjøttetende planten fluefanger vokser naturlig. Savannen huser også et stort antall andre kjøtt­etende plantearter som er mindre berømt eller sjeldne, men ikke mindre bisarre. Det er kannebærere med blader som ligner champagneglass, der insekter (og innimellom større dyr) fanges og dør. Soldogg pakker inn ofrene sine i et favntak av klebrige kjertelhår. Og i små innsjøer og bekker vokser blærerot, som slu­­rper i seg byttet som en undervannsstøvsuger.

28. juli 2010

Den sumpete furusavannen som ligger i en radius på 140 km rundt Wilmington, North Carolina, er det eneste stedet i verden der den kjøttetende planten fluefanger vokser naturlig. Savannen huser også et stort antall andre kjøttetende plantearter som er mindre berømt eller sjeldne, men ikke mindre bisarre. Det er kannebærere med blader som ligner champagneglass, der insekter (og innimellom større dyr) fanges og dør. Soldogg pakker inn ofrene sine i et favntak av klebrige kjertelhår. Og i små innsjøer og bekker vokser blærerot, som slurper i seg byttet som en undervannsstøvsuger.

Det er noe merkelig foruroligende ved en plante som lever av dyr. Kanskje er det fordi den bryter med forestillingene våre om hva en plante er. 1700-tallets store svenske naturforsker Carl von Linné som konstruerte systemet vårt for klassifisering av levende vesener, nektet å akseptere tanken. Han erklærte at hvis det var slik at fluefangeren spiste insekter, så ville det stride ”mot naturens orden og Guds vilje.” Plantene fanget insekter ved et tilfelle, og så snart et uheldig insekt sluttet å kjempe imot, ville planten uten tvil åpne bladene sine og slippe det fri, resonnerte han.

Charles Darwin visste bedre og var fascinert av de kjøttetende plantene. Like etter sitt første møte med en kjøttetende plante – soldogg, Drosera – på en engelsk hede skrev forfatteren av Artenes opprinnelse i 1860: ”Jeg interesserer meg mer for Drosera enn for alle andre arters opprinnelse.” Han brukte flere måneder på å foreta forsøk med plantene. Han lot fluer falle ned på bladene og iakttok hvordan plantene langsomt la de klebrige kjertelhårene sine rundt byttet. Han stimulerte dem med små biter av rått kjøtt og eggeplomme. Han var forundret over at vekten av bare et menneskehår var nok til å framkalle en reaksjon. Men soldoggen reagerte ikke på vanndråper, heller ikke når de falt høyt oppefra. Darwin trakk den slutningen at det for planten ville være en ”alvorlig feil” hvis den reagerte på en falsk alarm fra en regnbyge. Det var ikke tilfeldig. Det var tilpasning.

Darwin utvidet studiene sine til også å omfatte andre arter enn soldogg, og i 1875 skrev han ned sine observasjoner og eksperimenter i boken Insectivorous Plants. Han ble forundret over fluefangerens hurtighet og styrke og kalte planten for ”en av de mest vidunderlige i verden”. Han påviste at når et blad smekket sammen, omformet det seg til ”en midlertidig skål eller magesekk” og skilte ut enzymer som kunne bryte ned byttet. Han noterte at et blad brukte over en uke på å åpne seg igjen etter at det hadde lukket seg. Og han sluttet videre at de sammenflettede tennene langs randen på bladet lot de minste insektene slippe unna slik at bladet slapp å bruke unødige krefter på å fordøye et måltid med utilstrekkelig næring i. Darwin sammenlignet også fluefangerens reaksjonshastighet med muskelsammentrekningen hos dyr. Fluefangeren smekker sammen på omkring en tidel av et sekund. Men planter har ikke muskler og nerver, så hvordan kunne de rea-gere som dyr?

Med avansert utstyr til rådighet har biologer i dag kommet ganske langt i forståelsen av hvordan disse plantene jager, spiser og fordøyer, og hvordan denne tilpasningen oppstod. Plantefysiolog Alexander Volkov mener å ha løst gåten om fluefangeren: ”Dette er en elektrisk plante.” Når et insekt berører et triggerhår på bladet til fluefangeren, utløser det en liten elektrisk ladning. Spenningen bygges opp i bladets vev, men ikke i stor nok grad til at det utløser fellen. Det hindrer planten i å reagere på falsk alarm, f.eks. regndråper. Et insekt i bevegelse er derimot tilbøyelig til også å berøre et annet triggerhår, og den elektriske ladningen blir dermed stor nok til at bladet lukker seg.

Forsøket viser at ladningen går ned gjennom væskefylte ganger i bladet, som åpner noen porer i cellemembranene. Det strømmer nå vann fra cellene på innsiden av bladet til cellene på yttersiden, og dette får bladet til raskt å skifte form fra konveks til konkav, slik en myk kontaktlinse kan det. Bladene smekker sammen og kan dermed holde et insekt fanget.

Blærerot har en lignende avansert teknikk til å sette opp undervannsfellen sin. Den reduserer det innvendige trykket ved å pumpe vann ut av bitte små fangstblærer. Når en vannloppe eller et annet lite dyr svømmer forbi, berøres triggerhårene på plantens fangstblære, og en klaff åpnes. Undertrykket i blæren gjør at det suges inn vann, og dette suget trekker byttet med seg. På en femhundredel av et sekund smekker klaffen igjen. Deretter begynner cellene i fangstblæren å pumpe ut vann igjen. Dermed skapes det et nytt vakuum.

Mange andre arter av kjøttetende planter fungerer som levende fluepapir som fanger dyr med sine klebrige kjertelhår. Kannebærere benytter en annen taktikk der insekter faller ned i de lange kanneformede bladene deres. Noen av de største har kanner som er opptil over 30 cm dype, og disse plantene er i stand til å konsumere en hel frosk eller til og med en rotte som er så uheldig å falle ned i dem. Avansert kjemi gjør kannen til en dødsfelle. Den tropiske kannebæreren Nepenthes rafflesiana vokser i jungelen på Borneo og produserer nektar, som både lokker insekter til og danner en fettete overflate slik at de ikke kan finne feste. De insektene som lander på kanten av kannen, glir i væsken og faller ned. Den fordøyelsesfremmende væsken de faller ned i, har helt andre egenskaper. Den er ikke fettete, men klebrig, og hvis en flue prøver å løfte et bein i været og flykte, kleber væsken seg til den.

Mange kjøttetende planter har kjertler som skiller ut enzymer som er kraftige nok til å trenge gjennom det ytre skjelettet på insektene slik at planten kan ta opp næring fra byttet. Fluetrompeten, som vokser i sumpområder og ufruktbar sandjord i en stor del av Nord-Amerika, tar i bruk andre organismer når den skal fordøye maten sin. Den lager hus til et omfattende matnett av mygglarver, dansemygg, protozoer og bakterier, hvorav mange bare kan overleve i dette spesielle miljøet. Dyrene findeler byttet, som faller ned i kannen, og de mindre dyrene lever av etterlatenskapene. Til slutt tar kannebæreren opp de næringsstoffene som ble utskilt under etegildet. ”Og så fører planten oksygen tilbake til insektene i kannen. Alt foregår i et tett samspill,” sier Nicholas Gotell ved University of Vermont.

Kanskje du er interessert i ...

Les også