Patagonias urkraft

I 1925 slo en energisk nordmann som heter Samsing, seg ned i enden av en avsides fjord sør i Chile. Han sendte sauene sine på beite i den grønne dalen, men etter å ha vært der et år ble han faktisk talt jaget fra hus og hjem av en framrykkende isbre. På det stedet der kvegfarmen hans lå, er det nå en smeltevannssjø med isfjell. Isbreen, som i dag kalles Pío XI, kapitulerte for en tid, men fortsatte så framstøtet sitt. I våre dager er den godt i gang med å rive opp en hel skog ved roten. Guaitecas-sypressene, hvorav noen er flere hundre år gamle, ser ut som om de har stoppet opp midt i fallet. Røtter stritter fram, mange trekroner er brukket over, og trestammer står på kryss og tvers. Kjempestore isblokker er presset inn under mose og kjøttetende soldogg.

Det området som Pío XI skyver unna, er magellansk regnskog. Altså ikke mørk regnskog med et tett løvtak slik det er i tropene, men den typen sammenfiltrede, forblåste, bonsaiaktige trær som finnes ved tregrensen oppe i fjellene. Og det er det ikke noe å si på. Fjordene og ­øyene i Patagonia er nemlig de første som får føle de vestlige vindene som brøler over de sørlige havstrøkene. På disse breddegrader kan vinden blåse med nesten konstant villskap, og det regner og snør hele året rundt.

Det finnes ingen steder i verden som er helt i ro. Bare tiden skaper en illusjon om stillstand. Men hvis man er heldig, kan man innimellom støte på et sted der tiden synes å være komprimert, og der man virkelig kan få følelsen av hvor bevegelig selv geologien egentlig er.

Isbrekysten i Chile er et slikt sted. Der forekommer Jordens energi nesten håndgripelig. Tektoniske plater spres og dukker ned under kanten på kontinentet slik at Andesfjellene løftes, og det oppstår en geologisk ustabil sone. Fra innlandsisen synker isbreer som Pío XI raskt ned mot havet. Ute på vannet er tilstrømmingen av næringsrikt vann i Humboldtstrømmen en uuttømmelig kilde til liv. Kystlinjen, som deles av en labyrint av vannveier, strekker seg over 90 000 km. Dette Patagonia er helt annerledes enn det landområdet som navnet normalt forbindes med: et sted med vidstrakte gressletter. Dette Patagonia tilhører havet og isen.

Midt i den ville naturen ligger nasjonalparken Bernardo O’Higgins. Parken er over 350 km lang, og den omfatter bl.a. den sørlige innlandsisen i Patagonia, som sammen med sitt nordlige motstykke er et av de største områdene med breis utenfor Arktis og Antarktis. Man kan bare komme til Bernardo O’Higgins med båt, og ruten går gjennom en labyrint av dype fjorder som til slutt fører til tungen av Pío XI. Der er luften mettet med bretorden: knakende, rungende hilsener dypt nede fra iskappen og de dypere, mer dumpe lydene som kommer når isfjell brekker av breen. Eksplo­sjonene ender i hvesingen fra nye fosser og issplinter som faller.

På den takkete grensen der isbreen og regn­skogen møtes, dominerer Pío XI. Et fjell av is som reiser seg mot middagssolen. Når man kommer helt innpå, ser breen det ene øyeblikket nesten ravnsvart ut, i det neste er den grå som en stormsvale. På litt lengre avstand og høyere oppe blir isen hvit og deretter kommer det fram all verdens avskygninger i blått. I dette fjerntliggende og ekstreme landskapet blir vår tids historie fortalt på nytt. Der kan man se hvor finmasket vår nye verden egentlig er. Men selv om Patagonia er isolert, står området nå overfor brå forandringer. På landjorden ser de få gårdene ut som om de hører hjemme på 1800-tallet. Men det er planer om å bygge demninger over elvene nord for Bernardo O’Higgins, og laksefarmene beveger seg sakte, men sikkert sørover. Det skaper økonomiske muligheter, men er også en miljømessig plage.

På oppfordring fra miljøvernere har Chile vurdert å legge ut innlandsisen i landet og de fleste av de fredede områdene langs sørkysten som et kjempestort nytt UNESCO-verdensarvområde. Det dreier seg alt i alt om et område på flere millioner hektar. Men på slutten av 2009 har regjeringen begynt å bakke ut fra den ambisiøse planen til fordel for et mer beskjedent forslag. I den uberørte sørlige delen av landet har Chile imidlertid fremdeles muligheten til å verne store naturområder som fremdeles nesten ikke er utforsket, men som ikke desto mindre er truet av potensielt ødeleggende forandringer.

På kartet ligner det uendelige antallet øyer i de chilenske fjordene på småstein som har trillet ned fra Andesfjellene. De viktigste vann-vei­ene ble på et tidlig tidspunkt kartlagt i forbindelse med jakten på en noenlunde farbar seilrute rundt Kapp Horn. Den spanske oppdageren Pedro Sarmiento de Gamboa tok seg inn i farvannene allerede i 1579. Den britiske sjøfareren John Byron forliste i 1741 utenfor en øy som i dag bærer navnet på skipet hans. Og den britiske naturforskeren Charles Darwin har vært der med sitt skip, ”H.M.S. Beagle”.

Og likevel kan man bli overrasket over hvor mye basal forskning som først har foregått der relativt nylig. De engelske stedsnavnene som ligger spredt utover kartet, stammer fra en britisk oppmålingsekspedisjon i 1830. Men Pío XI, som er oppkalt etter pave Pius XI, fikk navnet av den italienske misjonæren og oppdageren fader ­Alberto de Agostini, som i 1931 var den første som krysset innlandsisen i sør. Byen Cochrane, som ligger akkurat på grensen til det foreslåtte UNESCO-verdensarvområde og er midtpunkt for kontroversiell vannkraftutvikling, ble grunnlagt i 1954, men først i 1988 ble det mulig å kjøre dit langs en grusvei. Da de første kartene over Patagonia basert på oppmåling fra luften ble offentliggjort i 1954, omtalte en forsker dem som ”den største kartrevideringen i verdensgeografien som er foretatt i nyere tid”.