Historiens verste dag på Everest

10. mai 1996 døde åtte personer på Mount Everest.

3. mai 2013 av Hans Henrik Fafner

Minst 300 mennesker har mistet livet i forsøket på å nå toppen av Everest, men noen år og enkelte dager ha gått over i historien som spesielt dramatiske.

Den utvilsomt verste dagen var 10. mai 1996, da åtte mennesker omkom. Det var også det verste året i fjellets historie med totalt 15 dødsfall.

Ti år tidligere hadde de nepalske myndighetene lempet på restriksjonene, så på den dagen var det hele fem forskjellige ekspedisjoner på fjellet.

Dagen startet med fint vær, og de i alt 33 deltakerne bega seg opp i dødssonen, som skulle leve opp til navnet sitt. Dette er den delen av fjellet som ligger over 8000 meter – der er luften tynn, de fleste fjellklatrerne er allerede slitne etter turen opp, og det gjelder å ikke oppholde seg der for lenge.

De første medlemmene av ekspedisjonen som ble ledet av den erfarne fjellklatreren Rob Hall fra New Zealand, nådde toppen klokken 13.30. Overfor deltakerne hadde Rob Hall innskjerpet en viktig regel: Hvis man ikke hadde nådd toppen før klokken 14.00, måtte man snu, for en tvungen overnatting i dødssonen er livsfarlig. Men selv om det trakk opp til storm lenger nede, fortsatte de andre ekspedisjonene turen opp, og den siste nådde toppen først klokken 15.45.

Den brutale stormen slo inn i fjelltoppen mens de var på vei ned. De utspente tauene forsvant i snøfokket, og flere deltakere mistet retningen og kom bort fra hverandre. De mistet kostbar tid. Mens stormen hylte med over hundre iskalde kilometer i timen, var et par av ekspedisjonene fanget nær toppen. Krakauers folk og de andre samlet seg litt lenger nede. Sikten var nær null, og da mørket falt på, hadde de ikke noe annet valg enn å sette seg tett sammen i håp om å overleve en natt i dødssonen. Neste morgen var de tre medlemmene i en indisk ekspedisjon døde, fem andre hadde mistet livet, og mange av de overlevende hadde fått alvorlige frostskader.

I debatten som fulgte, ble det sagt at en utbredt mangel på erfaring blant deltakerne var en del av problemet, samtidig som to av ekspedisjonene hadde konkurrert seg imellom og ikke snudd i tide. Generell utmattelse og mangel på søvn hadde også svekket deltakerne, og man har regnet ut at vindstyrken gjorde at oksygeninnholdet i luften i dødssonen sank med ytterligere 14 prosent.

Kanskje du er interessert i ...

Les også