Aralsjøen: Innsjøen som forsvant

I flere tusen år var Aralsjøen verdens fjerde største innsjø, men sovjet­styret drenerte området og skapte dermed en av verdens største natur­katastrofer med enorme problemer for mennesker og miljø.

1. juli 2015 av Mark Synnott

”Det er slik verdens undergang ser ut”, sier Jusup Kamalov med en feiende håndbevegelse som omfatter hele ørkenstrekningen med småkratt som ligger foran oss. ”Hvis verden noen gang skulle bli rammet av ragnarok, vil folk i Karakalpakstan være de eneste som overlever; vi lever allerede i det.”

Vi står på en sandskrent nord i Usbekistan, og landskapet ligner en hvilken som helst annen ørken – hvis det ikke hadde vært for haugene av skjell og flere rødbrune fiskerkuttere som ligger og ruster halvt begravd i sanden.

Aralsjøen var verdens fjerde største innsjø

Dette stedet var en gang tuppen på en halvøy som stakk ut i Aralsjøen, som fram til 1960-tallet var verdens fjerde største innsjø med et areal på ca. 67 000 km2 – drøyt halvannen gang så stor som Danmark. Bak oss ligger byen Mujnok, som en gang var en blomstrende fiskerby med en hermetikkfabrikk som fram til 1980-tallet foredlet mange tusen tonn fisk i året. For 50 år siden lå sørkysten av Aralsjøen der vi står nå; i dag ligger den 90 km lenger nordvest.

Khans barnebarn drømmer om vindmøller

Jusup Kamalov tok meg med dit for å se hva som er igjen av det som en gang var en frodig innsjø. Han er 64 år gammel og seniorforsker på vindenergi ved vitenskapsakademiet i Usbekistan. Dessuten er han miljøaktivist og formann i foreningen for vern av Aralsjøen og elven Amu-Darja. Jusup Kamalov er en stor kar med flagrende hvit hårprakt, og han kommer fra en innflytelsesrik usbekisk familie: Faren var en anerkjent historiker i sovjettiden, og farfaren var den siste khanen – herskeren – i republikken Karakalpakstan, som en gang i tiden hadde delvis selvstyre, før den ble en del av Den usbekiske sosialistiske sovjetrepublikken en gang på 1930-tallet.

Landet har ennå ikke en eneste vindmøllepark, men Jusup Kamalov har ikke mistet motet av den grunn. Han brenner for det han har valgt som sitt faglige virkefelt. Han er opptatt av vind, og han har bygd to paraglidere som han av og til flyr med fra en lokal fjelltopp for å lære mer om luftstrømmene.

”Jeg vil kjenne vinden, slik fuglene gjør det”, sier han. Interessen hans gjelder også andre aspekter av miljøet, og han har tatt en pause fra forskningen for å vise meg hva som er igjen av det som en gang var et kjempestort vannområde med et yrende liv, og – om mulig enda mer illevarslende – hva som nå er igjen etter vannet.

Aralsjøen ligger i Kasakhstan og Usbekistan og har i mange tusen år fått vannet sitt fra de to store elvene Amu-Darja og Syr-Darja. Innsjøen har ikke noe utløp, og vannnivået i sjøen ble regulert ved en naturlig balanse mellom tilstrømming og fordamping.

Aralsjøen la grunnlaget for liv i oldtiden

Da Alexander den store erobret området på 300-tallet, hadde disse elvene allerede vært livsnerven i Sentral-Asia i mange år. Aralsjøen og de store deltaområdene der var i mange hundre år livsgrunnlaget for en mengde bosettinger langs Silkeveien, som forbandt Kina med Europa.

Oldtidsfolk av tadsjikisk, usbekisk, kasakhisk og annen herkomst levde godt som bønder, fiskere, gjetere, handelsmenn og håndverkere.

Sovjetunionen drenerte innsjøen

Situasjonen endret seg etter at Den usbekiske sosialistiske sovjetrepublikken ble en del av det nydannede Sovjetunionen på begynnelsen av 1920-tallet. Stalin bestemte seg for å forvandle de sentralasiatiske republikkene til gigantiske bomullsplantasjer. Det tørre klimaet i denne delen av verden er imidlertid ikke egnet til å dyrke bomull fordi det krever enorme mengder vann. Sovjetunionen kastet seg derfor ut i et av verdenshistoriens mest ambisiøse ingeniøroppgaver og begynte å grave ut tusenvis av kilometer med vanningskanaler med håndkraft for å lede vannet fra Amu-Darja og Syr-Darja utover ørkenen som lå rundt elvene.

”Fram til begynnelsen av 1960-tallet var systemet relativt stabilt”, forklarer Philip Micklin, da jeg kontakter ham på telefon. Han er geografiprofessor ved Western Michigan University i USA og ekspert på de problemene som vannforvaltningen i det tidligere Sovjetunionen har ført til. Siden tidlig på 1980-tallet har han vært 25 ganger i Sentral-Asia, og i årenes løp har han med egne øyne sett hvordan Aralsjøen har fått problemer. ”Da de utvidet med enda flere vanningskanaler på 1960-tallet, var det den berømte tuen som fikk lasset til å velte”, sier han. ”Plutselig var ikke systemet lenger bærekraftig. De visste hva de gjorde, men det de ikke hadde oversikt over, var omfanget av konsekvensene for økosystemet – og de hadde ikke skjønt at store deler av innsjøen ville forsvinne i løpet av kort tid.”

Aralsjøen blir til to

I 1987 hadde vannstanden i Aralsjøen sunket så dramatisk at den ble delt i en nordlig innsjø i Kasakhstan og en større innsjø sør i Karakalpakstan. I 2002 hadde vannet i sørsjøen sunket så mye at den også ble delt i to selvstendige innsjøer, en i øst og en i vest. I juli 2014 tørket østsjøen helt ut.

Lyspunktet i den triste historien er reetableringen av innsjøen i nord som nå er satt i gang i Kasakhstan. Med midler fra Verdensbanken bygde kasakhene en 13 km lang demning ved sørbredden av innsjøen i nord i 2005 og skapte dermed et helt selvstendig vannområde med tilførsel fra Syr-Darja. Siden demningen ble bygd, har innsjøen i nord og fiskebestanden der kommet seg mye raskere enn forventet. Demningen har imidlertid avskåret innsjøen i sør fra det nødvendige vanntilløpet, og vil være død for alltid.

”Det sørgeligste og mest frustrerende ved Aralsjø-katastrofen er at de sovjetiske embetsmennene i vannadministrasjonen – der vanningskanalene ble prosjektert – utmerket godt var klar over at de dermed ga Aralsjøen dødsstøtet”, sier Jusup Kamalov. Fra 1920-tallet og helt fram til 1960-tallet siterte vannembetsmennene ofte fra Russlands mest berømte klimatolog, Aleksandr Voejkov (1842–1916). Han omtalte Aralsjøen som en ”unyttig vannfordamper” og et ”naturens feiltrinn”. For Sovjetunionen var avlinger mer verdt enn fisk.

Usbekerne tvinges til arbeid

Bomullsproduksjonen fortsetter i dag. Hver høst melder 2 millioner av Usbekistans 29 millioner borgere seg ”frivillig” til å plukke tre milliarder kilo bomull til staten. Landet stopper nærmest opp mens statsansatte, skolebarn, lærere, leger, sykepleiere, ingeniører og til og med eldre blir kjørt i busser ut til markene for å plukke sin daglige kvote med bomull.

”Usbekistan er et av de få stedene i verden der tvangsarbeid organiseres og gjennomføres av staten; presidenten fungerer som sjef for tvangsutskrivingen”, sier Steve Swerdlow, som leder Sentral-Asias avdeling av menneskerettsorganisasjonen Human Rights Watch.

”Tenk at bare for 40 år siden var vannet 30 meter dypt her”, sier Jusup Kamalov og snur seg mot meg fra forsetet av Land Cruiseren.

Aralsjøen tørker ut og danner giftige saltstormer

Gjennom frontruten peker sjåføren vår på en tett, brun sky som beveger seg gjennom ørkenen. For et øyeblikk siden var det bare blå himmel overalt; nå får jeg beskjed om å rulle igjen vinduet. Sekunder senere er vi omgitt av helseskadelig støv som raskt trenger seg inn i bilen. Støvet svir i øynene, og jeg kan kjenne smaken av det sterke saltet som straks gjør meg kvalm.

Støvskyen er en av mange miljøkonsekvenser som de sovjetiske planleggerne ikke hadde forutsett. ”Geokjemikerne trodde at det ville dannes en hard overflateskorpe av natriumklorid når innsjøen tørket ut, slik at det ikke ble saltstormer”, sier Philip Micklin. ”De tok gruelig feil.”

I tillegg til giftige nivåer av natriumklorid inneholder støvet flere pesticider, blant andre DDT, heksaklorsykloheksan (HCH), toksafen og fosalon – alle disse er kjente kreftfremkallende stoffer. Kjemikaliene har arbeidet seg inn i alle ledd i næringskjeden.

I dag er det 25 ganger så mange tilfeller av spiserørskreft i Karakalpakstan som i resten av verden. Multiresistent tuberkulose er et stort problem, og luftveislidelser, kreft, medfødte misdannelser og immundefekter er utbredt.

Aralsjøen skjuler miltbrann

Enda mer foruroligende er avsløringen av at russerne en gang satte opp et hemmelig testanlegg for biologiske våpen i Aralsjøen. Anlegget lå på øya Vosrosjdenija – som nå når innsjøen har forsvunnet, ikke lenger er en øy – og var hovedtestanlegget for det sovjetiske militærets mikrobiologiske krigføringsenhet. Tusenvis av dyr ble utsatt for miltbrann, kopper, pest, brucellose og andre biologiske smittestoffer.

Det amerikanske utenriksdepartementet fryktet at fat med miltbrannsporer skulle komme på feil hender, og i 2002 sendte de et oppryddingsteam dit. Siden er det ikke funnet biologiske smittestoffer, men regionen rundt plages fremdeles av sporadiske pestutbrudd.

Vi fortsetter ut mot sjøen og passerer underveis en rekke olje- og naturgassboreplattformer, som bryter den ellers så ensformige, knusktørre og flate ørkenen av solbleket sand. Ifølge Jusup Kamalov begynte disse boreplattformene å dukke opp omtrent samtidig som innsjøen begynte å trekke seg tilbake, og hvert år settes det opp flere av dem. ”De er selvfølgelig et enormt incitament for staten til ikke å gjøre noe for å få sjøen reetablert”, sier han.

I løpet av de neste timene humper vi langs hullete jordveier. Bortsett fra hvit sand og blå himmel kan jeg ikke skjelne andre farger enn de spredte blekgrønne saxaulbuskene og de rosa blomstene på noen tamariskbusker.

Endelig ser jeg glimtet av en sølvstripe i horisonten. Den vokser helt til vi kommer fram til en kinesisk leir med jurtetelt på sjøbredden. De høster saltsjøreken Artemia parthenogenetica – det eneste levende vesenet som er igjen i innsjøen.

Salt i Aralsjøen dreper alt liv

Da Aralsjøen var frisk, hadde vannet et saltinnhold på 10 gram pr. liter (verdenshavene ligger på mellom 33 og 37 gram pr. liter). I dag ligger saltinnholdet 110 gram pr. liter, noe som er dødelig for nesten alle fiskearter.

Nær vannkanten er den mudrete sanden våt som ved fjære sjø. Men Aralsjøen har ikke noe tidevann av betydning – det vi ser, er sjøen som trekker seg tilbake rett foran øynene våre. ”For all del ikke stopp opp”, roper Jusup Kamalov da han sliter seg gjennom den knehøye kvikksanden i bare underbuksene. Jeg vasser etter helt til vannet når meg til knærne. Jeg prøver å svømme, men beina flyter opp til overflaten, noe som gjør det umulig å sparke fra i vannet. ”Legg deg over på ryggen”, sier Jusup Kamalov. Det gjør jeg, og det føles nærmest som å ligge på en luftmadrass. Hodet hviler på en pute av vann. Jeg bryter knapt nok vannflaten.

Om kvelden slår vi leir på høysletten og lager kveldsmat over et bål av tørre saxaulgrener. Vi sitter på et teppe og ser utover innsjøen mens Jusup Kamalov skjenker vodka til oss.

Da Aralsjøen var frisk, og fiskerne drog ut på de frodige dypene, fordampet det daglig vann fra innsjøen. ”I stedet for vanndamp i atmosfæren har vi nå giftig støv”, sier Jusup Kamalov og tømmer et glass vodka med et bistert uttrykk i det rynkete ansiktet.

Land slåss om vannet

Etter Sovjetunionens sammenbrudd har de fem ”stan”-statene ofte stått med motstridende dagsordener i spørsmålet om forvaltning av den mest verdifulle ressursen i regionen. Det som særlig kompliserer saken, er at Amu-Darja og Syr-Darja renner gjennom flere land. Hvert av dem gjør krav på det vannet som renner gjennom territoriene deres. I håp om å kunne samarbeide om å løse Sentral-Asias knapphet på vann dannet de fem statene i 1992 en mellomstatlig kommisjon som skulle koordinere vannressursene. Diskusjonene i kommisjonen dreier seg oftest om to sentrale spørsmål: Hvem eier vannet, og hvilket ansvar har landene som ligger lenger oppe i elven, for å beskytte ressursen av hensyn til de lenger nede?

Når det gjelder Aralsjøen, har innbyggerne i Karakalpakstan, som er en av Usbekistans fattigste regioner, tydeligvis ikke noe de skulle ha sagt over det som skjer lenger opp i Amu-Darja, for det gjør andre land krav på. ”Det er diskriminering pga. geografisk plassering”, sier Jusup Kamalov. ”Vannet tilhører Aralsjøen.”

Samtlige av de ekspertene jeg har intervjuet, spår at Usbekistans del av Aralsjøen ikke blir fylt opp igjen i vår levetid. Noe som Jusup Kamalov også ser ut til å ha avfunnet seg med.

Meld deg frivillig eller bli arrestert

Han hater den politikken som holder på å ta livet av innsjøen i hjemlandet hans. Men han erkjenner at når høstens bomullsavling står for døren om et par uker, vil han gjøre sin borgerplikt, slik han har gjort hver eneste høst de siste 50 årene. (Ifølge Steve Swerdlov, som var leder for den usbekiske avdelingen av Human Rights Watch, fram til organisasjonen ble utvist av styresmaktene på slutten av 2010, risikerer Jusup Kamalov å få sparken fra jobben sin eller bli arrestert hvis han unnlater å melde seg som ”frivillig”). ”Ingen er fritatt”, bemerker han. ”Man kan være 90 år gammel og ha ett øye eller ett bein, men likevel må man ut og plukke bomull.”

Jeg har betenkeligheter med å offentliggøre Jusup Kamalovs åpenhjertige ord og spør ham igjen om han føler seg trygg med å se meningene sine på trykk. ”I Karakalpakstan er vi alle redde for Tasjkent”, svarer han med henvisning til landets hovedstad. ”Og det er jeg møkk lei av.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også