Var supermåne med på å senke Titanic?

Kraftig gravitasjon og høyvann kan ha sendt isfjell på kollisjonskurs med luksusskipet.

Et sjeldent astronomisk sammentreff kan ha vært en medvirkende årsak til R.M.S. Titanics forlis (arkivfoto).
Photo Researchers/Getty Images
Et sjeldent astronomisk sammentreff kan ha vært en medvirkende årsak til R.M.S. Titanics forlis (arkivfoto).

Idet Månen beveget seg svært nær Jorden, og Solen lå på linje, kan den økte gravitasjonskraften som fulgte, ha sendt isfjell på kollisjonskurs i 1912.

Bare noen få uker før hundreårsdagen for Titanics forlis har forskere fremsatt en helt ny teori om hva som kan ha vært en medvirkende årsak til den mest omtalte skipskatastrofen i nyere tid.

Et ekstremt sjeldent sammenfall av Solens, fullmånens og Jordens posisjoner, sier de, kan ifølge en ny undersøkelse ha utløst tragedien 14. april 1912.

R.M.S. Titanic gikk ned en måneløs natt, men isfjellet som fikk luksusskipet til å synke, kan blant annet ha blitt satt i bevegelse av en fullmåne som inntraff tre og en halv måned tidligere, sier forskere.

Denne fullmånen, 4. januar 1912, kan ha fremkalt det usedvanlig kraftige tidevannet som sendte en liten flåte av isfjell sørover, akkurat i tide for Titanics jomfrutur, sier astronom Donald Olson ved Texas State University i USA.

Var det Månens skyld?

Selv den gangen ble våren 1912 sett på som en usedvanlig høysesong for isfjell. Grunnen til det har imidlertid vært et mysterium.

Donald Olson mener at det store antallet isfjell var resultatet av en sjelden kombinasjon av himmelfenomener, deriblant en "supermåne": Når fullmånen faller sammen med det tidspunktet i måneden da Månen er nærmest Jorden.

Under nymåne og fullmåne står Solen, Jorden og Månen på linje, og Solen og Månen forsterker hverandres gravitasjon på jordkloden. Resultatet er at vannstanden ved lavvann er lavere enn normalt og vannstanden ved høyvann tilsvarende høyere, et fenomen som kalles springflo.

I tillegg inntraff fullmånetidspunktet og dermed springfloen 4. januar 1912 bare seks minutter før Månen passerte usedvanlig nær Jorden.

Faktisk var det den korteste måneavstanden siden år 796, og Jorden vil ikke oppleve en tilsvarende før i 2257. Kombinasjonen av en svært nærgående måne og et astronomisk sammenfall mellom himmellegemer ga en spesielt kraftig gravitasjonskraft på Jorden og derfor svært høy vannstand.

Titanic og tidevannsbølger

Hvordan kunne høy vannstand komme i veien for Titanic?

For det første kan det ha påvirket utløperne av isbreene i de grønlandske fjordene og brukket av en usedvanlig stor mengde sørgående isfjell.

Men isfjell beveger seg ikke så raskt. Isfjellene som ble dannet på denne måten, kan ikke ha nådd langt nok den 14. april til å komme i veien for Titanic, konkluderer Donald Olson og hans kolleger.

I stedet, sier han, kan høyvannet ha påvirket eldre isfjell som hadde gått på grunn ved lavvann utenfor Labrador og Newfoundland i Canada.

Slike isfjell strander ofte før de smelter nok til å flyte igjen. Men høyvann, sier Donald Olson, kan også få dem til å flyte.

Og den usedvanlig kraftige springfloen som oppsto 4. januar, kan ha fått en stor del av dem til å flyte samtidig og sendt en hel rekke av isfjell sørover og inn i Titanics rute, sier han.

Mot tidevannet

Det er en interessant teori, men ikke alle er overbevist.

Astronom Geza Gyuk tviler også på om springfloen 4. januar 1912 var kraftigere enn normalt.

Med noen få års mellomrom faller fullmåne og nymåne sammen med den korteste månedlige måneavstanden uten at det skaper spesielt mange isfjell, sier Geza Gyuk, som leder avdelingen for astronomi ved Adler Planetarium & Astronomy Museum i Chicago i USA.

Og når det gjelder gravitasjonskraftens innvirkning på tidevannet, er det ingen stor forskjell på om springfloen inntreffer i løpet av seks minutter eller bare i løpet av et par dager før eller etter Månens nærmeste posisjon eller perigeum.

"En fullmåne på et hvilket som helst tidspunkt dagen før eller etter perigeum vil ha omtrent den samme innvirkningen på tidevannet", sier Geza Gyuk i en e-post.

Dessuten, sier han, kom Månen 4. januar 1912 bare ca. 6200 km nærmere enn det gjennomsnittlige perigeum.

"Forskjellen på tidevannskraften mellom perigeum [i januar 1912] og et gjennomsnittlig perigeum er bare ca. fem prosent", sier han.

Alt dette bestrider undersøkelsens medforfatter Donald Olson ikke. Imidlertid, sier han, krever det ikke et voldsomt kraftigere tidevann for å få et isfjell flytende igjen.

"Forestill deg at du ror en robåt inn mot stranden" ved høyvann og etterlater den der den først går på grunn, sier han. "Det skal ikke til så mye høyere vannstand for å få robåten på flott igjen."

Dessuten, sier Donald Olson, "har vi funnet en rekke beretninger om rekordhøye vannstander ... over hele verden i januar 1912."

Rapporten om Titanic og Månen kommer i aprilnummeret til magasinet Sky & Telescope.