Se Brasils magiske sandlandskap

På nordøstkysten av Brasil ligger et magisk sandlandskap som er skapt av vind og vann

20. september 2010 av Ronaldo Ribeiro

Sett fra luften ligner sanddynene hvite lakener som er hengt til tørk i den kraftige ettermiddagsvinden. Og navnet på stedet, Lençóis Maranhenses, betyr da også ”Maranhãos lakener” på portugisisk. Ørkenen med de halvmåneformede sanddynene av glitrende hvit sand ligger i delstaten Maranhão på den tropiske nordøstkysten av Brasil, og er landets største kystnære klittområde. Det svømmer stimer av sølvblinkende fisk rundt i de blågrønne vannhullene som regnet har etterlatt. De lokale gjeterne leder karavanene sine av geiter over de høye klittene mens fiskerne drar ut på havet med stjernene og de gamle skipsvrakene som de eneste peilemerkene.

”Det føles som en helt annen verden,” sier Carolina Alvite. Hun er tidligere direktør for den 1550 km² store nasjonalparken som ble skapt for tretti år siden for å beskytte det utrolige økosystemet i området. Det ser ut som om et karibisk hav plutselig ligger som et fatamorgana midt i Sahara. Den eneste forskjellen er bare at det ikke er et fatamorgana.

Ifølge geografen Antonio Cordeiro Feitosa ved universitetet i Maranhãos, er Lençóis Maranhenses nasjonalpark teknisk sett ikke en ørken siden det årlig faller omkring 1200 mm nedbør i området. I en ørken faller det pr. definisjon under 250 mm i året i gjennomsnitt.

Og det er nettopp forekomsten av vann som er med på å skape sandlandskapet. For de to nærliggende elvene Parnaíba og Preguiças fører med seg sand fra Sør-Amerikas indre og ut til Atlanteren, der havstrømmene fører elvene videre vestover. Mye av bunnfallet blir deretter avleiret langs den 70 km lange kystlinjen i parken. I tørkeperioden, særlig oktober og november, blir sanden blåst så langt som 48 km inn i landet og bygger på den måten de opptil 39 m høye halvmåneformede sanddynene. Antonio Cordeiro Feitosa har selv sett hvordan sanddynene i Lençóis Maranhense noen steder kan bevege seg 20 m i året. ”Landskapet blir radikalt forandret med årstiden,” sier han.

Hvert år etter regntiden fra januar til juni, blir lagunene mellom sanddynene fylt opp med vann. Noen av disse midlertidige sjøene er over 90 m lange og opptil 3 m dype. Innimellom, når lagunene er på sitt høyeste i begynnelsen av juli, blir de forbundet med hverandre av elver som eksempelvis Rio Negro, som skjærer gjennom sanddynene. På den måten kan fisken svømme inn i lagunene der de lever av annen fisk eller de insektlarvene som er begravd i sanden. Noen få fiskearter som for eksempel tigertetraen (Hoplias malabaricus) går i dvale i mudderet og kommer fram igjen når regnet kommer tilbake. Når regntiden er over, begynner lagunene å fordampe i ekvatorvarmen, og vannstanden kan synke med opptil 1 m i måneden.

Men fisk og insekter er ikke de eneste som holder til i Lençóis Maranhenses nasjonalpark. I tillegg til mennesker som lever i landsbyene rundt sanddynene, bor også 90 menn, kvinner og barn i de to oasene Queimada dos Britos og Baixa Grande, som ligger ute mellom sanddynene. Hyttene deres er laget av mudder med tak av palmeblader, og på samme måte som sanddynene endrer også beboerne sine rutiner med skiftende årstider. I tørkeperioden driver de med høns, geit og kveg, dyrker kassava, bønner og cashewnøtter og samler palmefiber fra karnaubapalmer på restingaen, en egen type mangroveskog, eller fra kystvegetasjonen nær sanddynene. Når regnet kommer, og det blir vanskelig å plante, drar oasefolket ut til havet, der de bor i fiskerhytter på stranden. Der lever de av å selge saltet og tørket atlantisk tarpon og andre fiskeslag.

I 2002 ble det bygd en hovedvei mellom hovedstaden i Maranhão, São Luís, og den raskt voksende provinsbyen Barreirinhas, som nå reklamerer med å være porten inn til Lençóis Maranhenses. Siden da har antallet turister økt slik at det nå er over 60 000 besøkende i parken i året. Det har ifølge de som fører tilsyn med parken, medført et stort problem med terrenggående kjøretøy som raser rundt i området.

”Kjøretøy er forbudt i sanddynene,” sier Carolina Alvite. Hun er bekymret for at slik uforsvarlig oppførsel utgjør en trussel mot trekkfugler som sniper og terner i tillegg til de fuglene som hekker der. I et forsøk på å fremme en mer bærekraftig turisme var hun i 2009 gruppeleder på en 65 km lang tur fra den ene enden av parken til den andre. Underveis lette de etter spor fra klittdyr, deriblant brasiliansk terrapin (Trachemys adiutrix), seksbåndet beltedyr (Euphractus sexcinctus) og hvitøret pungrotte (Didelphis albiventris).

Det er ikke så rart at folk gjerne vil besøke dette merkelig ujordiske stedet. Selv de som er kjent, er overrasket over hvor vakkert og variert det er. Oasen Queimada dos Britos’ avdøde overhode Manoel Brito hadde en gang en flokk på 500 geiter som gikk fritt rundt i området. Når han gikk over dynene med flokken sin , undret han seg over sandens ustanselige bevegelse. ”Alt ligner på seg selv her,” sa han en gang. ”Men hvis du ser godt etter, så kan du se at sanden flytter seg hver dag. Gud skapte disse hvite fjellene og lot vinden leke med dem for evig og alltid.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også