Madagaskars skarpe steinlabyrint

Firfislen beveger seg med redde bevegelser over den solblekte steinen. Et par raske rykk. Så står den bom stille som om den merker at den blir jaget. Overalt reiser takkede spir seg som tårnene på en gotisk katedral, nakne og tyste. En skrattende papegøye flakser opp fra kløften og bryter den åndeløse stillheten. Firfislen hopper fram, og armen til Hery Rakotondravony skyter fram. Et øyeblikk senere åpner den unge herpetologen hånden.

”Jeg tror jeg har funnet en ny art”.

Det har han sagt flere ganger i de par dagene vi har vært i nasjonalparken på Madagaskar i reservatet Tsingy de Bemaraha. Det 1550 m² store fredede området er som en øy i seg selv på øya, som er kjent for sin artsrikdom (90 % av artene er endemiske – de finnes ikke noe annet sted i verden). Nasjonalparken er en slags biologisk festning, for­reven, stort sett uutforsket og nesten ugjennomtrengelig på grunn av de enorme kalksteinsformasjonene som kalles tsingy.

En kjempestor steinblokk fra juratiden har endret form til en labyrint av knivskarpe tårn, dype, trange kløfter og våte grotter som beskytter dyr og planter mot mennesker. Det dukker jevnlig opp nye arter i det isolerte området.

I 1996 oppdaget man en hittil ukjent kaffeplante, i 2000 en musemaki, i 2005 en flaggermus og to år senere en frosk.

Biolog Steven Goodman har bodd og jobbet på Madagaskar i 20 år og beskriver området som ”et paradisisk tilfluktssted”. Her kan man fremdeles utforske biologien slik man gjorde for 100 år siden, fordi det ennå er mulig å stå ansikt til ansikt med nye arter bare ved å gå rundt.

”Man kan finne forskjellige ting fra kløft til kløft,” sier Steven Goodman. ”Tsingy-formasjonene på Madagaskar er et av verdens ekstraordinære biologiske skattkammer. Man trenger bare gå inn og se seg omkring.”

Det vanskeligste er akkurat det å komme inn. Sammen med fotograf Stephen Alvarez begir jeg meg inn i nasjonalparken mot slutten av regntiden i mars, like før bladene falmer og
vinteren tørker ut vannløpene i skogen. Hery Rakotondravony er guiden vår. Dette er hans fjerde tur i Tsingy de Bemaraha, og han er en av de svært få forskerne som har vært i dette området mer enn en gang.

Vi kommer til hovedstaden, Antananarivo, like etter at presidenten har blitt styrtet ved et militærkupp, og vi opplever flere voldsomme protestaksjoner. Turismen er en grunnstein i økonomien, som nesten har kollapset. Vi forlater byen mens vi lurer på om vi kanskje kommer til å bli holdt igjen. Men snart når vi ut på landet der det blir lenger mellom de synlige tegnene på militærkuppet. Alvoret i situasjonen kan bare merkes ved politikontrollstedene, der menn i sandaler og med gamle AK-47-gevær spør oss hvor vi skal.

Det tar omtrent fire dager å ut nå til tsingyen. Etter tre dagers kjøring blir veien dårligere og dårligere og ender til slutt i en dypt og uframkommelig sti av mørkt mudder. Ferjer frakter oss over elver som er farget røde av jord som følge av tømmerhogst oppe langs elven. Landsbyene blir mindre, bilene forsvinner, og skogen blir gradvis tettere.

Like ved en landsby finner vi starten på en sti og går innover i skogen. Etter flere måneders regn er den langvarige tørkeperioden i ferd med å begynne, og mange dyr vil nå gå i sommerdvale og vente på at det skal bli regntid igjen. Vi slår leir ved et klart vannløp.

På madagassisk betyr tsingy ”der man ikke kan gå barføtt”, men vi må innse at landskapet krever langt mer enn bare solide sko. Flere steder forsøker vi å bruke klatreutstyr, men tsingyen eter seg like lett gjennom utstyr som menneskekjøtt. Nedenfor ligger knuste stammer fra veltede trær som minner oss om konsekvensene ved et fall. Andre steder utforsker vi labyrinten til fots langs stier som så vidt synes. Lokal-befolkningen bruker disse når de leter etter honning eller lemurer. Vi presser oss gjennom smale passasjer der spisse tagger fanger stroppene på ryggsekkene våre.

Det krever konsentrasjon å få feste for hender og føtter, og først må det testes om steinen er for skarp, og om den kan bære. Vi presser oss gjennom smale slukter og skrever skjelvende over tagger som er som et gjerde med piggtråd av glasskår. Steinen gjennomborer støvlene våre og lager hull i gummisålene. Når vi har passert en sylskarp topp, dumper vi oftest ned på en tynn matte av jord som dekker over enda mer sagtakket stein. Forsiktig finner vi balansen igjen og prøver å tenke ut neste bevegelse.

Vi er heldige hvis vi greier å tilbakelegge en kilometer om dagen – forestill deg at du må gjennom en by ved å klatre opp hvert eneste høyhus og så ned igjen på den andre siden. Den langsomme framdriften gjør oss til et lett bytte for mygg og veps og understreker hvor vanskelig det må være å utføre biologisk forskning her, når man må slepe utstyr og artseksemplarer gjennom et slikt terreng. Men selv om vi ikke kommer så langt som vi hadde håpet, ser vi hundrevis av dyr og planter. Og flere av dem gjenkjenner vi ikke. Det er tusenvis av steder i området der mennesker aldri har vært og sannsynligvis heller aldri vil komme.

En ettermiddag da jeg er på vei tilbake fra en varm og våt klatretur, snubler jeg over noen slyngplanter på stien, og det høyre kneet mitt treffer en stein. Hjemme ville et slikt fall bare ført til en skramme. Men dette er en mini-tsingy, og en kalksteinsspiss borer seg nesten helt inn til beinet. Det tar to dager å nå til et sykehus der en sykepleier renser såret for skitt. ”Men hvorfor gjorde du det?” spør hun mens hun lirker en vattpinne dypt inn i såret. ”Jeg tror du er litt dum,” sier hun.