Økosystemets arkitekter

Halvveis rundt jordkloden fra øya Castello Aragonese ligger den like lille øya One Tree Island 80 km fra kysten av Australia. På tross av navnet vokser det faktisk flere hundre trær på øya, som har form som en boomerang med to tanger som strekker seg ut i Korallhavet.

8. april 2011

Halvveis rundt jordkloden fra øya Castello Aragonese ligger den like lille øya One Tree Island 80 km fra kysten av Australia. På tross av navnet vokser det faktisk flere hundre trær på øya, som har form som en boomerang med to tanger som strekker seg ut i Korallhavet.

Inne i krummingen på boomerangen ligger en liten forskningsstasjon som drives av University of Sydney. Akkurat da jeg ankommer en vakker sommerettermiddag, sleper en enorm karettskilpadde seg opp på stranden like foran laboratoriebygningen. Samtlige innbyggere på øya – 11 personer uten å regne med meg selv – kommer for å kikke på.

One Tree Island er en del av Great Barrier Reef, verdens største korallrevskompleks som strekker seg over 2250 km. Hele øya består av korallbiter med størrelser fra klinkekuler til basketballer som begynte å hope seg opp etter et spesielt voldsomt uvær for rundt 4000 år siden. Selv i dag finnes det ikke noe særlig jord på øya. Trærne står nærmest plantet som flaggstenger i steinhaugene.

Da forskerne først begynte å besøke øya på 1960-tallet, stilte de spørsmål som: ”Hvordan vokser korallrev?” I dag har spørsmålene blitt mer presserende.

”Noe i retning av 25 % av alle artene i havet tilbringer i hvert fall en del av livene sine i korallrevssystemer”, sier Ken Caldeira. Han er ekspert på havforsuring ved den vitenskapelige forsknings-institusjonen Carnegie Institution i USA, en kveld før han drar ut for å ta vannprøver på revet.

”Korallene er økosystemets arkitekter, og det er helt klart at hvis de forsvinner, så forsvinner hele økosystemet.”

Korallrevene er allerede truet av en lang rekke faktorer. Den økende vanntemperaturen gir flere tilfeller av ”bleking”, der korallene blir helt hvite og kan dø. Overfiske fjerner de dyrene som pleier å ete alger på revene slik at de ikke blir tilgrodd. Utslipp av næringsstoffer fra jordbruket gjødsler algene og skaper mer ubalanse på revet. I Karibia er noen tidligere veldig tallrike korallarter blitt rammet av en infeksjon slik at det nå bare er etterlatt et hvitt bånd av dødt vev. Alle disse faktorene har sannsynligvis bidratt til at koralllaget i Karibia ble ca. 80 % mindre mellom 1977 og 2001.

Forsuringen av havet skaper enda en trussel som kanskje ikke er så overhengende ennå, men som til sjuende og sist er enda mer ødeleggende for de harde, revoppbyggende korallene. Den undergraver de grunnleggende, urgamle strukturene – det harde skjelettet som har blitt dannet av millioner og atter millioner av revskapende korallpolypper gjennom tusenvis av år.

Korallpolypper er bitte små dyr som danner et tynt lag levende vev på overflaten av revet. De ligner nesten små blomster med seks eller flere fangarmer som griper maten og fører den inn i munnen i midten. (Mange koraller får faktisk det meste av maten sin fra alger som lever og utfører fotosyntese inne i dem. Koraller blir bleke fordi de blir stresset og skiller ut de mørkt fargede algene som de ellers lever i symbiose med). Alle korallpolypper omgir seg med et beskyttende, skålformet ytre skjelett av kalsiumkarbonat som inngår i den samlede koloniens felles skjelett.

For å danne kalsiumkarbonat trenger korallene to ting: kalsiumioner og karbonationer. Syrer danner kjemisk forbindelse med karbonat-ioner og binder dem. Så når atmosfærens CO?-innhold øker, blir det færre karbonationer i vannet, og da trenger korallene mer energi for å samle dem opp. I laboratorier har skjelettveksten til korallene vist seg å bli mindre i takt med at karbonatinnholdet synker.

At revene vokser sakte, gjør ikke så mye i et laboratorium. Men ute i havet er det hele tiden andre store og små organismer som sliter på korallrevene. (Da jeg er ute for å snorkle utenfor One Tree Island, kan jeg høre papegøyefiskene knaske løs på revet).

”Et rev er som en by”, sier Ove Hoegh-Guldberg, tidligere leder for forskningsstasjonen på One Tree Island og nå direktør for institutt for global forandring på University of Queensland i Australia.

”Det er byggefirmaer og rivningsfirmaer. Hvis byggefirmaene ikke får nok byggematerialer, blir det ikke balanse mellom oppbyggingen og den nedbrytingen som foregår hele tiden selv på friske rev. Resultatet er en by som bryter ned seg selv.”

Ken Caldeira har sammenlignet målinger fra 1970-tallet med de aller siste tallene og kan konstatere at et sted på revets nordspiss har kalkdannelsen sunket med 40 %. Et annet forskningsteam har med en annen beregningsmetode vist at veksten av Porites-koraller, som danner store kampesteinaktige klumper, sank med 14 % på Great Barrier Reef mellom 1990 og 2005.

Havforsuringen påvirker tilsynelatende også korallenes evne til å danne kolonier. Koraller kan faktisk klone seg selv, og en hel koloni består oftest av genetisk like korallpolypper. Hver sommer deltar mange korallarter også i en ”massegyting” som er en slags synkronisert gruppesex. Hver korallpolypp danner en perleaktig, rosa sekk med både egg og sæd. På gytenatten slipper alle korallpolyppene sekkene løs, og da flyter det så mange sekker rundt i vannet at det ser ut som om bølgene er dekket av et lyst fiolett slør.

Selina Ward, som er ansatt som forsker ved University of Queensland i Australia, har i 16 år studert korallforplantning ved Heron Island ca. 16 km vest for One Tree Island. Hun virker nesten som en fødselslege når hun holder øye med et dusin basseng med gyteklare koraller. Så snart korallene slipper de rosa sekkene, tar hun dem opp for å utsette dem for surt miljø av forskjellige grader.

De foreløpige resultatene tyder på at lavere pH-verdi fører til lavere befruktning, redusert larveutvikling og færre larver som forlater det frittsvømmende livet, setter seg fast på noe og begynner å danne nye kolonier. ”Og hvis bare et av disse utviklingstrinnene ikke fungerer, kommer det til å mangle erstatningskoraller”, sier Selina Ward.

De revene som korallene vedlikeholder, er livsviktige for et mangfold av organismer. Det bor et sted mellom 1 og 9 millioner arter på og rundt korallrevene. Og det er ikke bare fargerike fisker og enorme skilpadder, men også sjøpunger, reker, sjøanemoner, muslinger, sjøpølser, børsteormer og mange flere. Revet er hjem for mange arter som igjen gjør det mulig for mange andre arter å leve der.

Når et rev ikke lenger kan vokse raskt nok til å holde tritt med nedbrytingen, bryter korallrevssamfunnet sammen.

”Korallrevene vil ikke kunne fylle sin rolle i økosystemet”, forteller Jack Silverman fra Ken Caldeiras team på One Tree Island. ”De vil ikke lenger kunne vedlikeholde strukturen. Og hvis man ikke har noe hus, hvor skal da leieboerne bo?”

Det øyeblikket kan komme omkring år 2050. Hvis utslippene fortsetter som hittil, vil det være omkring dobbelt så mye CO? i atmosfæren som før industrialiseringen. Og mange forsøk tyder på at korallrevene da vil begynne å gå i oppløsning.

”Hvis man fortsetter som hittil, vil det se dystert ut midt i århundret”, sier Ken Caldeira. Han tar en liten pause. ”Som du skjønner; det ser allerede dystert ut nå.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også