Dystre utsikter

Den forsuringen som har skjedd hittil, er sannsynligvis uopprettelig. Selv om det i teorien er mulig å tømme kjemikalier i havet for å motvirke effekten av det ekstra CO?-et, ville det i praksis kreve svimlende mengder. Det måtte ­f.eks. minst 2 tonn kalk til for å oppveie et enkelt tonn CO?, og akkurat nå slipper verden ut over 30 milliarder tonn CO? i året. De naturlige prosessene som kunne motvirke forsuringen – som erosjon av stein på land – går altfor sakte til å utgjøre en forskjell innenfor menneskets tidshorisont.

8. april 2011

Den forsuringen som har skjedd hittil, er sannsynligvis uopprettelig. Selv om det i teorien er mulig å tømme kjemikalier i havet for å motvirke effekten av det ekstra CO?-et, ville det i praksis kreve svimlende mengder. Det måtte f.eks. minst 2 tonn kalk til for å oppveie et enkelt tonn CO?, og akkurat nå slipper verden ut over 30 milliarder tonn CO? i året. De naturlige prosessene som kunne motvirke forsuringen – som erosjon av stein på land – går altfor sakte til å utgjøre en forskjell innenfor menneskets tidshorisont. Selv om man kunne slutte helt å slippe ut CO? i dag, ville det ta mange tusen år før den kjemiske sammensetningen i havene igjen ble som før industrialiseringen.

Forsuringen har en rekke følger. Den skaper gode betingelser for bestemte havmikrober og vil med stor sannsynlighet endre på mengden av viktige næringsstoffer som jern og nitrogen. På samme måte vil den kanskje også la mer sollys trenge ned i havet.

Forsuringen vil forandre den kjemiske sammensetningen i havvannet og sannsynligvis redusere vannets evne til å suge opp og dempe lavfrekvent lyd med opptil 40 %; resultatet kan bli mer støy enkelte steder i havene.

Endelig griper forsuringen forstyrrende inn i forplantningen hos noen arter og forringer evnen hos andre – de såkalte kalkdannende organismene – til å danne skjell og skjeletter av kalsiumkarbonat. Disse siste følgene er de best dokumenterte, men om de vil vise seg å være de mest betydningsfulle på lang sikt, er nokså usikkert på nåværende tidspunkt.

I 2008 sendte 150 toppforskere ut en samlet erklæring om at de var ”veldig bekymret over de raskt økende endringene i den kjemiske sammensetningen i havet i den seneste tiden”. De kan i løpet av noen få tiår ”få alvorlige følger for havorganismer, næringskjeder, artsrikdom og fiske.” De er særlig bekymret for varmtvannskorallrev. Men fordi CO? lettere løses opp i kaldt vann, er det mulig at virkningene faktisk viser seg først nærmere polene.

Forskerne har allerede dokumentert markante endringer hos vingesnegler – små planktoniske snegler som er viktig næring for fisk, hval og fugl både i Arktis og Antarktis. Forsøk har vist at husene til vingesneglene vokser saktere i forsuret havvann.

Vil organismene kunne tilpasse seg havets nye kjemiske sammensetning? Funnene ved Castello Aragonese er ikke oppmuntrende. De vulkanske skorsteinene har sendt CO? ut i vannet i minst tusen år, forteller Jason Hall-Spencer da jeg besøker øya, og i området der pH-verdien er 7,8 – det nivået verdenshavene ventes å nå opp i ved slutten av århundret – mangler nesten en tredel av de artene som lever like utenfor området med sprekker med boblende vulkansk CO?. De artene har hatt ”mange generasjoner til å tilpasse seg forholdene her”, sier Jason Hall-Spencer, ”men likevel er de ikke her.”

”Fordi det er så viktig, bruker vi mennesker massevis av energi på å sikre en konstant pH-verdi i blodet vårt”, fortsetter han. ”Men noen av disse lavere organismene har ikke fysiologi til det. De må bare avfinne seg med det som skjer rundt dem. Og til slutt bukker de under.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også