Vant til utrygge forhold

To år etter syklonen henger Munshiganj fremdeles til tørk. Nasir Uddin og naboene hans kjemper en hard kamp for å vri saltvannet ut av sjelen, gjenoppbygge livene sine og unngå å bli spist av de tigrene som streifer rundt i landsbyen om natten, og som er tvunget ut fra den tilstøtende Sundarbans-mangroven i jakten på lett bytte. Angrepene har steget i takt med den økte befolknings- og miljøbelastningen. I de senere årene har flere titalls innbyggere omkring Munshiganj forsvunnet eller blitt såret – det var to som døde den uken jeg var der – og noen av angrepene fant sted midt på dagen.

26. mai 2011

To år etter syklonen henger Munshiganj fremdeles til tørk. Nasir Uddin og naboene hans kjemper en hard kamp for å vri saltvannet ut av sjelen, gjenoppbygge livene sine og unngå å bli spist av de tigrene som streifer rundt i landsbyen om natten, og som er tvunget ut fra den tilstøtende Sundarbans-mangroven i jakten på lett bytte. Angrepene har steget i takt med den økte befolknings- og miljøbelastningen. I de senere årene har flere titalls innbyggere omkring Munshiganj forsvunnet eller blitt såret – det var to som døde den uken jeg var der – og noen av angrepene fant sted midt på dagen.

”Det er ille her, men hvor kan vi ellers dra?” sier Nasir Uddin og studerer det 1,5 meter høye leirfundamentet der han med et rentefritt lån fra en NGO har tenkt å bygge opp igjen huset sitt. Denne gangen bruker han tre som kan flyte, i stedet for leire. Rismarkene rundt huset er fylt med vann, mest brakkvann, og de fleste av de lokale bøndene har begynt å oppdrette reker eller krabber i det salte vannet. De dype brønnene i landsbyen har også blitt salte, forteller han.

Det tvinger folk til å samle opp regnvann og søke NGO-er om vannrasjoner som fraktes ut med lastebil, pumpes over i en tank i landsbyen og bæres hjem i aluminiumskanner, som regel på hodet til unge kvinner. ”Du burde ta et bilde av dette stedet og vise det til folk som kjører rundt i store biler i hjemlandet ditt”, sier naboen til Nasir Uddin, Samir Ranjan Gayen. Han er en liten, skjeggete mann som leder en av de lokale NGO-ene. ”Du kan fortelle dem at det er et varsel om hvordan det vil se ut i det sørlige Florida om 40 år.”

Som Munshiganjs innbyggere kan skrive under på, så er ikke havet til å spøke med, og før eller siden vil det komme og ta jorden der. Uansett hvor ille det blir, er det likevel vanskelig å forestille seg millioner av bangladeshere pakke sammen og flykte i hopetall til India. De vil sannsynligvis fortsette å tilpasse seg til siste slutt, og når det blir helt umulig, så vil de nok også tilpasse seg det. Det er et spørsmål om nasjonal karakter – et sterkt overlevelsesinstinkt kombinert med viljen til å finne seg i forhold som vi andre ikke ville kunnet leve med.

Abdullah Abu Sayeed, forkjemper for å få utryddet analfabetismen i landet, forklarer det på denne måten: ”En dag jeg kjørte gjennom en av Dhakas mest trafikkerte gater – tusenvis av biler som alle hastet av gårde – holdt jeg på å kjøre ned en liten gutt. Han var maks fem–seks år gammel og lå og sov på en steinhelle midt i trafikken. Bilene suste forbi bare centimeter fra hodet hans. Men han lå fredelig og tok en lur midt i det som kanskje er verdens verste trafikk. Slik er Bangladesh. Vi er vant til utrygge forhold, og forventningene våre er svært, svært lave. Det er derfor vi kan tilpasse oss stort sett alt.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også