Vi undersøker isskjelvene

Under beina våre har vi nesten 60 cm is og 1400 m vann. Solen skinner flere dager i trekk. Ved middagstid blir isen varmere, og fra alle sider hører vi lyder som minner om dempede pistolskudd. De tas opp med akustisk utstyr – hydrofoner – mens de rystelsene som opp­står når isflakene støter­ sammen og danner sprekker, registreres av de seismiske stasjonene.Fra tid til annen rister hele leiren. På et tidspunkt høres et rop fra campingvognen:

24. november 2010

Under beina våre har vi nesten 60 cm is og 1400 m vann. Solen skinner flere dager i trekk. Ved middagstid blir isen varmere, og fra alle sider hører vi lyder som minner om dempede pistolskudd. De tas opp med akustisk utstyr – hydrofoner – mens de rystelsene som oppstår når isflakene støter sammen og danner sprekker, registreres av de seismiske stasjonene.

Fra tid til annen rister hele leiren. På et tidspunkt høres et rop fra campingvognen:

”Serjoga, vær forsiktig når du flytter containeren!” Men det er ikke Serjoga – det er issprekken som har begynt å røre på seg. Etter flere kraftige rystelser viser sprekken så å si tenner i form av is som er presset opp. Da alt blir stille igjen, går forskerne rolig bort til sprekken for å sjekke skadene. Denne gang er et instrument ødelagt, og stativet som avstandsmåleren stod på, er knust.

Isdekket forandrer seg kraftig

Isdekket på sjøen forandrer seg fra år til år, og hvert år kommer det fram et nytt system av sprekker. Men de viktigste sprekkene, den såkalte ”ryggraden” (lengden tilsvarer noenlunde bredden på Bajkalsjøen), dannes omtrent på de samme stedene. På den måten ligner isdekket strukturen i jordkappen med sine permanente sprekker. Rystelsene i isen minner også om jordskjelv. Og de skjer på samme måte. De isflakene som er dekket av snø, varmes mindre opp og utvider seg mindre enn flak uten snø. Gradvis stiger det indre trykket i ismassen helt til det når det kritiske punktet og isrystelsene starter. De seismiske stasjonene registrerer de første forvarslingene. Normalt følger det flere forvarsler etter hverandre som opptakt til den store seismiske rystelsen som utløser de oppbygde spenningene. Siste rest av spenning forsvinner når en rekke svake etterrystelser har inntruffet.

Forskerne vil ikke bare iaktta isens oppførsel, men også utføre eksperimenter med de kontrollerte ”isskjelvene”. En stor blokk av furu som veier over 30–40 kg, har i flere dager ligget i nærheten av campingvognen. En dag er det stor aktivitet rundt treblokken. Den blir utstyrt med håndtak, plassert på en ramme og kjørt ut til forsøksstedet med firhjulingen.

Det viser seg at denne ”hammeren” har et viktig vitenskapelig formål: Ved hjelp av den kan de seismiske følerne fininnstilles. To menn tar et fast tak i håndtaket på hammeren og hamrer som gale på isen. De blir gjennomvåte av svette mens de teller fra en til ti flere ganger i trekk. For å oppnå best mulig nøyakighet, utføres eksperimentet i forskjellige avstander fra følerne.

Ved første øyekast virker eksperimentet svært banalt, men det er ledd i et forskningsprogram som går ut på å studere akustiske og seismiske bølger. Ved hjelp av flere hydrofoner eller seismiske stasjoner er det mulig å fastslå retningen og avstanden til støykilden. På den måten kan episenteret for den seismiske hendelsen beregnes. De sibirske forskerne har bare såvidt begynt å samle inn data for brakene i isen, men i løpet av et par år forventer de å kunne konstruere et kart over lydene og koble det sammen med de sprekkene som dannes i isen på Bajkalsjøen.

Kanskje du er interessert i ...

Les også