Hebridene: Kanten av verden

I tusenvis av år har en liten befolkning klynget seg til det siste stormfulle landet ytterst ut mot Nord-Atlanteren: Hebridene utenfor kysten av Skottland.

På Trotternish-halvøya på Skye står basalttoppene vakt over Sound of Raasay. Toppene ble blottlagt etter et forhistorisk jordras og vitner om de dramatiske geologiske omveltningene som har formet disse øyene.
Jim Richardson
På Trotternish-halvøya på Skye står basalttoppene vakt over Sound of Raasay. Toppene ble blottlagt etter et forhistorisk jordras og vitner om de dramatiske geologiske omveltningene som har formet disse øyene.

I tusenvis av år har mennesker kjempet for å overleve her.

Likevel har først keltere og vikinger, deretter skotter og engelskmenn slåss om retten til å herske over de stormfulle øyene som stiger opp av havet i forrevne geledd utenfor nordvestkysten av Skottland. Over 500 større og mindre øyer utgjør til sammen De indre og ytre Hebridene. Øyene er ofte innpakket i tåke og regn; de er nesten alltid forblåste og er omgitt av et hav som er såpass viltert at det kan sette selv den mest erfarne kaptein på prøve. Et hav som på en og samme dag kan forvandle seg fra usannsynlig tropeblå, silkemyke krusninger til et stålgrått, frådende opprør.

I dag er under 100 av Hebridene bebodd. ”Øyene er en utfordring. Noen turister kaller dem trøstesløse, men det viser bare at de ikke har sett ordentlig etter,” sier engelskmannen Michael Robson. Som guttunge forelsket han seg i Hebridene i 1948 etter at han hadde lest om dem i et illustrert tidsskrift. Så snart og så ofte han kunne, først i skoleferier og senere i arbeidsferier, lot Michael Robson seg lokke av Hebridene. Fra fast­landet drog han med dampskip, buss, småbåter og til fots fra fjellene på Skye til hedene og fjordene på Lewis­ og Harris og lenger over havet til en klippeøy der den siste permanente bosettingen var forlatt 100 år tidligere.

Innimellom slagene om Hebridene fikk øyene nesten ingen oppmerksomhet. Ifølge en av 1700-tallets lærde britiske personligheter, den litt forskrudde Samuel­ Johnson, visste ikke folk på fastlandet i sør mer om Hebridene enn de gjorde ”om Borneo eller­ Sumatra”. Det lille som ble skrevet, handlet mest om å ”forbedre” øyene: Hvilke avlinger kunne dyrkes? Hvilke ressurser kunne utnyttes? Hvor stor befolkning kunne de enkelte øyene tåle? Og hvor store leieinntekter kunne det gi til godseierne? Samuel Johnsons reise­dagbok fra Hebridene er full av beklagelser over de vanskelige reiseforholdene og den rustikke innkvarteringen som han måtte tåle.

Men alt på den tiden Samuel Johnson beklaget seg, hadde det begynt å spire fram andre oppfatninger av verdien av de barske landskapene. Skotske tenkere fra opplysningstiden – i særdeleshet filosofen David Hume og geologen James Hutton – skilte mellom den mennes­kelige fornuften og gudfryktigheten og insisterte på at kjennskap til verden skulle opp­nås gjennom direkte erfaring i stedet for å stole på eldgamle og hellige autoriteter. For dem var naturen ikke bare et villnis som skulle temmes. Den var Jordens egen lærebok.

Noen av de mest dramatiske sidene i den boken handlet om Hebridene. I 1800 gav geologen Robert Jameson (som senere underviste Charles Darwin på University of Edinburgh) ut et tobindsverk om mineralogien på de skots­ke øyene, som inneholdt en detaljert beskrivelse av flere hundre steder på Hebridene. På Islay la Robert Jameson merke til skallavleiringer langt over de høyeste tidevannsmerkene: ”bevis på havets tilbaketrekning fra landet,” skrev han. I dag vet forskerne at disse fossil­strendene, som ligger helt oppimot 35 m over havflaten i dag, dokumenterer slutten på den siste store istiden. Da isbreene som dekket øya, begynte å smelte for 15 000 år siden og dermed lettet øya for isens enorme dødvekt, løftet landjorden seg. På den måten ble kystlinjen hevet et godt stykke opp over havet.

Om Skye erklærte Robert Jameson: ”Denne øya synes i en tidligere periode å ha vært svært utsatt for voldsomme omveltninger”. Den takkete buen som Black Cuillin-fjellene danner, reiser seg nesten 1000 m over havflaten og er egentlig restene av en vulkan. De ytre strukturene er for lengst forsvunnet og har blottet det nakne, snirklete magmakammeret som sydet der for 60 millioner år siden.

Robert Jameson snudde før han kom så langt ut som til øyene lengst i vest, og han gikk dermed glipp av muligheten til å klassifisere det stripete og marmorerte fjellmaterialet som utgjør grunnfjellet på De ytre Hebridene. Lewis-gneis, som har fått navnet sitt fra øya Lewis, der den ble beskrevet den første gangen, stammer fra vulkansk aktivitet dypt nede i jordskorpen for over tre milliarder år siden. Gneisen, som gjentatte ganger har blitt forand­ret, løftet opp av kompliserte tektoniske bevegelser og blottlagt av massiv erosjon, er de eldste klippene på De britiske øyene og blant de eldste i Europa.

Nytt blad: Er vi alene?

Abonnement: I blad nr. 7 / 2014 leser du om jakten på liv utenfor jorden. Et av menneskehetens eldste spørsmål blir kanskje besvart i vår levetid.

Delta i månedens blinkskudd

Delta i National Geographics månedlige fotokonkurranse her.

Påmelding nyhetsbrev

Gratis nyhetsbrev fra National Geographic.

Registrer deg, så får du hver uke:

  • De fineste bildene
  • De beste artiklene
  • Ukens quiz