Yosemite er klatrernes pilegrimsreise

Det er det magiske ved Yosemite: Området skaper helter. Uansett hvor klatrerne kommer fra – om det er fra Alpene eller Andesfjellene – lengter alle sammen etter å gjøre en pilegrimsferd til ”dalen” og måle seg med kjempene der: El Capitan, et glitrende fjellmassiv som er så stort at det får de 30 meter høye furutrærne ved foten til å ligne miniputter; Cathedral Rocks, en mørk festning som ligger i evig skygge; og Half Dome, et kløvet granitteple med en svimlende nordvestside er en invitasjon til de dristigste klatrerne i verden. Å klatre her er intet mindre enn et innvielsesritual.

12. mai 2011

Det er det magiske ved Yosemite: Området skaper helter.

Uansett hvor klatrerne kommer fra – om det er fra Alpene eller Andesfjellene – lengter alle sammen etter å gjøre en pilegrimsferd til ”dalen” og måle seg med kjempene der: El Capitan, et glitrende fjellmassiv som er så stort at det får de 30 meter høye furutrærne ved foten til å ligne miniputter; Cathedral Rocks, en mørk festning som ligger i evig skygge; og Half Dome, et kløvet granitteple med en svimlende nordvestside er en invitasjon til de dristigste klatrerne i verden. Å klatre her er intet mindre enn et innvielsesritual.

Hippienes paradis: Camp 4

Jeg drog til dalen første gang som tenåring på 1970-tallet og haiket fra Wyoming med 20 dollar i lommen og et klatretau. Jeg hadde vokst opp i USAs høye prærieland, hadde testet meg selv i Rocky Mountains og ville gjerne tro at jeg var klar. En familie fra Iowa på ferie med stasjonsvogn, tre barn og en golden retriever satte meg av på en eng nedenfor i skyggen av El Capitan, og der stod jeg nok minst i et kvarter, med nakken bøyd helt tilbake og bare så. Jeg hadde fullstendig mistet munn og mæle.

Jeg fant losji i Camp 4, leiren for klatrere i Yosemite som hadde rykte på seg for å være et livlig sted. Den gangen var Camp 4 fylt med folk i trompetbukser og perler, hullete telt og slitte soveposer. Klatrerne var langhårede, festglade rebeller som var beruset av friheten og spenningen ved å klatre høye fjellvegger. Og parkvokterne oppfattet dem som en evig irritasjon, for de ble konstant og ubarmhjertig ertet av den harde kjernen i Camp 4.

Men de kunne ta igjen også.

En kveld etter å ha klatret en høy og vanskelig fjellside vaklet jeg sammen med kameratene mine tilbake til leiren bare for å oppdage at vokterne hadde konfiskert teltet vårt fordi leirtillatelsen vår var overskredet. Vi sov på bakken den natten, og deretter campet vi i smug i soveposer i skogen eller mellom bergknausene. Vi sov under stjernene og drog tilbake til klatreveggene før sola stod opp (fremdeles vanlig praksis). Vi pantet tombokser og flasker og levde av peanøttsmør og billig øl, og vi kunne overhodet ikke ha vært lykkeligere.

Kanskje du er interessert i ...

Les også