Nye bedrifter

Etter å ha trent og finpusset ferdighetene sine i Yosemite drog Lynn Hill ut i verden og vant flere konkurranser i Europa. I 1994, da hun var 33 år gammel, vendte hun tilbake til Yosemite med en dristig plan: å foreta en friklatring av The Nose på El Capitan på en dag. ”Alle skept­ikerne sa at det var umulig”, sier Lynn Hill. ”Bare ikke John.” The Nose, en 889 meter lang rute, er kanskje den mest berømte klatreruten i verden. For å klatre den er man nødt til å bite smerten i seg og tvinge hender, føtter, fingre og tær inn i loddrette sprekker.

12. mai 2011

Etter å ha trent og finpusset ferdighetene sine i Yosemite drog Lynn Hill ut i verden og vant flere konkurranser i Europa. I 1994, da hun var 33 år gammel, vendte hun tilbake til Yosemite med en dristig plan: å foreta en friklatring av The Nose på El Capitan på en dag. ”Alle skeptikerne sa at det var umulig”, sier Lynn Hill. ”Bare ikke John.” The Nose, en 889 meter lang rute, er kanskje den mest berømte klatreruten i verden. For å klatre den er man nødt til å bite smerten i seg og tvinge hender, føtter, fingre og tær inn i loddrette sprekker.

I 1975 fullførte John Long sammen med Jim Bridwell og Billy Westbay den første endagsbestigningen på The Nose, selv om teamet hans benyttet seg av teknisk klatring for å komme forbi Great Roof, et skremmende overheng to tredeler oppe i ruten.

Lynn Hill, som var fast bestemt på å friklatre over Great Roof, klamret seg til de minste tak med fingrene, hang med hodet ned og famlet med føttene over den glatte veggen. Ved å bruke ”fine tai chi-dansetrinn” greide hun å komme opp over ”taket”, for det meste ved å trekke seg selv sidelengs med fingertuppene. Hun nådde toppen av El Capitan på 23 timer – en prestasjon som fremdeles av mange anses for å være den ultimate bedriften blant klatrere på slutten av det 20. århundret.

Drømmen om en bestemt rute

Uansett evner kommer alle klatrere til Yosemite med en drøm: en rute som de brenner etter å klatre. Da jeg kom dit den første gangen, hadde jeg sett meg godt og grundig varm på Steck-Salathé på Sentinel Rock – en rute som krever at man kiler fast hele kroppen i en bred sprekk. Men slik tingene utviklet seg, var veggen for stor, og makkeren min og jeg var for grønne. Vi måtte bite i oss skuffelsen og gi opp etter bare å ha kommet halvveis opp.

Nå, 30 år senere, tilbyr Dean Potter å klatre denne ruten sammen med meg. Dean Potter er en av de siste langhårede rebellene som fremdeles bor i dalen. Han er 38 år gammel, har en sterk utstråling, er bygd som Tarzan og kjent for sine bestigninger uten tau og også for dristige basehopp, der han hopper ut fra fjellet i fallskjerm. Men Dean Potter stiller samtidig noen betingelser. Jeg får ikke ta med mat eller vann, ei heller ryggsekk eller regnjakke, ikke engang en hjelm. ”Det er den eneste måten å bevege seg raskt på”, sier han.

Fart er den nye stilen

Fart har blitt mantraet for de nye superklatrerne.

”Vi kommer til å få en hyggelig dag”, lover Dean Potter. For å spare på vekten går han barføtt gjennom det tette buskaset på vei dit. Ved foten tar vi på oss klatreskoene. De er så stramme at det gjør vondt. Så tauer vi opp og begynner oppstigningen langs den 457 meter lange ruten. Som aper griper vi tak i sprekker med hendene, maser oss gjennom smale spalter – kaminer – og klatrer opp langs ruten som om det var på en stige. Vi når toppen på mindre enn fire timer. Jeg føler det som om vi har fløyet opp, helt til Dean Potter forteller at han ofte har klatret den i frisolo på rundt én time.

Det er den nye stilen. De fleste av rutene er velkjente nå, og utstyret og ferdighetene til klatrerne er enormt mye bedre. Så fart har blitt et viktigere mål for en klatrer enn utforsking av nye ruter. I 1950, da Allen Steck og John Salathé klatret den ruten som bærer deres navn, for første gang, tok det fem dager. I dag tar det langsomme grupper tre–fem dager, og de overnatter i små telt, såkalte portaledges som henger i fjellveggen; raske klatrere klarer turen på en dag.

Kanskje du er interessert i ...

Les også