Masseturisme på Mount Everest

I 1985 åpnet de nepalske myndighetene for relativ fri adgang til Mount Everest. Det har skapt køer på verdens høyeste fjell.

3. mai 2013 av Hans Henrik Fafner

Da Edmund Hillary besteg Everest, var standardutstyret en god, varm tweedjakke og et par lærstøvler med piggsåle. Det er nok noe forenklet, men det er en kjensgjerning at utstyret har utviklet seg kraftig i løpet av de siste 60 årene, noe som har gjort det mulig for mange flere å nå toppen.

I Hillarys tid tillot de nepalske myndighetene bare én ekspedisjon i året. Denne regelen ble senere opphevet, slik at det bare kunne være én ekspedisjon på fjellet om gangen, og i 1985 kom neste fase, da det ble fri adgang for alle. Imidlertid må man fremdeles ledsages av erfarne og profesjonelle folk, men den nye friheten åpnet Everest for det man i fjellklatrerkretser betegner som "masseturisme".

En viktig faktor er været. I de tidlige årene begynte ekspedisjonene klatringen når de følte at været var med dem. I dag er værmeldingene mye mer nøyaktige, og hver enkelt ekspedisjon kan holde seg i base-camp til den riktige dagen er der. Og da det på Everest gjerne kan gå lang tid mellom disse dagene, har man før opplevd situasjoner der både ti og femten ekspedisjoner har ligget og ventet, slik at det rett og slett blir kø på fjellet når muligheten til å klatre er der.

Purister mener også at man må fjerne de faste tauene som mindre erfarne klatrere kan holde seg til. Dette vil gjøre turen så mye vanskeligere at fire av fem automatisk vil bli sortert vekk, men en slik forholdsregel kaller andre et forsøk på å gjøre fjellklatringen elitær.

I fjellklatrerkretser sirkulerer historien om den rike kvinnen fra New York som nær toppen av Everest startet dagen med å be sin personlige sherpaguide om en kopp cappuccino.

Kanskje du er interessert i ...

Les også