Ikke røre!

Kronotskij-reservatet i Russland er best tjent med å ligge uberørt i opphøyd ensomhet.

16. november 2009 av David Quammen

Enkelte steder på kloden er så utrolige og så skjøre at vi kanskje bare skal holde oss unna.

Kanskje bør vi la dem være i fred og beundre dem på avstand. Sende en utvalgt observatør som har øynene med seg, går forsiktig og rapporterer hjem – slik Neil Armstrong gjorde det fra Månen – og så la oss andre bli hjemme. Dette paradokset gjelder for Kronotskij Sapovednik, et fjerntliggende naturreservat på østsiden av Kamtsjatka-halvøya i Russland ved stillehavskysten over 1500 km nord for Japan.

Det er et flott landskap, dynamisk og rikt, urolig og sårbart. Det omfatter 11 000 km2 med vulkanske fjell, skog, tundra og elveløp. Det finnes også over 700 brunbjørn, små kjerr med dvergfuru (med spiselige kongler til bjørnene) og sakhalin-edelgran (Abies sachalinensis), som vokste fram etter isbreene i pleistocentiden, en stor koloni av Stellers sjøløver ved kysten, en bestand av rødlaks i Kronotskoje-sjøen i tillegg til atlanterhavslaks og regnbueørret i elvene, ørn, jaktfalker, jerv og mange andre arter. Alt i alt et område som er altfor godt til bare å være en turistattraksjon.

Med så mye å tilby og med så mye på spill, og så mye som raskt kan ødelegges, men ikke gjenskapes raskt (pga. at det ligger så langt nord at plantene vokser sakte, pga. de kompliserte geotermiske forholdene, pga. det særegne økosystemet og selvsagt fordi topografien på stedet er veldig ømfintlig), trenger da ikke Kronotskij mennesker i det hele tatt, selv ikke som turister? Jeg spør selv om det kan høres litt skinnhellig eller i hvert fall selvmotsigende ut siden jeg selv har satt mitt fotavtrykk på den myke jordskorpen i Kronotskij.

Den russiske regjeringen betegner så storslått, men skjør natur med betegnelsen sapovednik, som omtrent betyr: ”Et område med begrenset bruk, beregnet på studier og vern av flora, fauna og geologi. Begrenset eller ingen turisme. Takk for interessen, men dra et annet sted.”

Det er en framsynt form for lovfestet status. Det virker modig, men også udemokratisk, i et land der manglende demokrati har en lang og brutal historie. Forskere får lov til å komme inn i sapovednik-områder, men bare for å forske og på strenge betingelser. Kronotskij var ved den siste opptellingen et av 101 reservater av denne typen i Russland, og det var et av de første som ble utpekt i 1934. Før det hadde det vært sobelreservat, fredet i 1882 på oppfordring fra lokalbefolkningen, jegere og folk som satte feller, og som verdsatte skogene rundt Kronotskoje-sjøen som et ypperlig levested for nettopp sobel, Martes zibellina.

Kamtsjatka-halvøya ligger veldig langt fra Moskva, og kostnadene ved å beskytte et beskjedent område av denne ødemarken virket trolig ikke særlig høye for Stalins sovjetregjering på midten av 1930-tallet, da de hadde veldig mye annet på dagsordenen. I 1941 viste det seg enda en ny kvalitet ved reservatet, da hydrologen Tatjana I. Ustinova fant geysirer der.

I den kalde våren det samme året utforsket Tatjana Ustinova utspringet til elven Sjumnaja på hundeslede. Hun stoppet opp nær et sted der elven delte seg, og la tilfeldigvis merke til at det var et stort utbrudd av damp et stykke lenger nede langs elvebredden. Men hundene var sultne, så hun fikk ikke sett mer ved den anledningen. Flere måneder senere drog Tatjana Ustinova tilbake for å kartlegge og studere hva som viste seg å være et helt kompleks av geotermiske forekomster, deriblant ca. 40 geysirer.

Den første geysiren kalte hun Pervenets, som betyr ”førstefødte”. Den sideelven hun fulgte oppover, kalles nå Geysirnaja-elven, og ved en av svingene i elven ligger skrenten som kalles Vitrasj (glass-mosaikk) pga. de mangefargede avleiringene fra et titalls store og små damphull. Kronotskijs Dolina Gejserov (Geysirdalen) tok dermed plass som et av verdens store geysirområder, på nivå med Yellowstone i USA, El Tatio i Chile, Waiotapu på North Island i New Zealand og Island.

Geysirer forbindes som regel med vulkansk aktivitet, og det gjelder ikke minst for Kronotskij. Kamtsjatka-halvøya er full av vulkaner. Et drøyt titall av dem ligger innenfor sapovednik-området eller langs kanten av det. Vulkanen Kronotskij er den høyeste og rager opp som en perfekt formet kjegle på 3521 m. Vulkanen Krasjeninnikov (oppkalt etter Stepan Petrovitj Krasjeninnikov, en dristig naturvitenskapsmann som utforsket Kamtsjatka på begynnelsen av 1700-tallet) er en ”tvilling”, om enn noe ulik, litt sørvestover på den andre siden av elven Kronotskaja.

Kommer du litt lenger sørvestover ligger det som kunne være, men ikke lenger er, den tredje i en mektig rekke på tre topper. Men i stedet for en høy kjegle er det et bredt, lavt søkk på oppimot 13 km i diameter, som er fylt med damputbrudd, varme kilder og svovelholdige sjøer, tundra med blåbær og lyng og flekker med bjørkeskog og dvergfuru. Alt dette er omkranset av en sirkelformet kant som ble igjen da en mektig vulkan hadde utbrudd for ca. 40 000 år siden. Dette søkket kalles Uson Caldera. Navnet henviser til den snille ånden Uson.

Det vulkanske søkket er flere ganger større enn et vulkankrater. Uson var en mektig skikkelse i det lokale korjakfolkets mytologi. Forskernes studier av Uson Caldera er sammen med Tatjana Ustinovas oppdagelse av Geysirdalen enda en årsak til at området har fått status som sapovednik: et område der man skal beskytte de geologiske og biologiske særegenhetene. Korjakene forteller om Uson og calderaen hans at han var en venn av menneskeheten som fikk jordskjelv til å legge seg, stoppet vulkanutbrudd med bare hendene og gjorde andre gode gjerninger. Men han levde et ensomt liv i skjul oppe på sitt eget fjell, slik at onde ånder ikke skulle komme og ødelegge stedet. Så ble han forelsket. Hun var menneske – en vakker jente som het Najun med øyne som stjerner og lepper som tranebær, og øyebrynene hennes skinte svart som to sobler.

Hun gjengjeldte Usons følelser, og han tok henne med opp på fjellet. Så langt var alt bra. Men etter noen år med ekteskapelig lykke i tosomhet begynte Najun å lengte etter slektningene sine blant menneskene. Kunne hun ikke få lov til å besøke dem på en eller annen måte? Uson ville gjerne gjøre henne glad, så han gjorde en håpløs og tragisk feil: Han spredte fjellene med kjempearmene sine og banet en vei for henne. Det kom folk til som var nysgjerrige og destruktive. Nå visste alle, også de onde åndene, hvor Uson hadde sitt hemmelige gjemmested. ”Jorden åpnet gapet sitt med et fryktelig brak og slukte et enormt fjell, og den mektige Uson ble forvandlet til stein for evig og alltid.” Slik gjenfortelles historien av G.A. Karpov. Selv i dag kan man se ham der, forsteinet som en fjelltopp på nordvestkanten av calderaen med hodet bøyd og armene i en bue, som danner kanten.

Hvis du får se ham, så er du en av de få. Forbudet mot turisme i Kronotskij håndheves ikke lenger så strengt. Hvert år kommer det nå 3000 turister som ikke er forskere, og det er bare halvparten av dem som stopper i Uson-calderaen. Restriksjonene begrenser antallet, men det gjør logistikken, mangelen på infrastruktur og prisen også. En ting er at det ikke finnes noen vei inn i Kronotskij Sapovednik fra de mer befolkede delene av Kamtsjatka (som ikke er særlig tett befolket). Det finnes heller ingen veier i selve reservatet, uansett hva som fortelles i myten om Uson.

Transporten inn og ut foregår for det meste med russiske militærhelikoptere, Mi-8. Det er utrolig sterke maskiner som disse som en gang fraktet rundt på tropper for den sovjetiske hæren. Når man sitter i en Mi-8 som varmer opp før start, fastspent i et vaklevorent sete ved et koøye av et vindu, føler man seg som om man befinner seg i en smekkfull skolebuss med et enormt sagbruk på taket – helt til hele innretningen letter. Turistutfluktene starter fra en helikopterstartplass 34 km fra hovedstaden på Kamtsjatka, Petropavlovsk, og de får bare lande på spesielle steder i calderaen og Geysirdalen. Ingen av stedene har overnattingsmuligheter for turister, så et besøk i reservatet er en ganske kostbar dagstur (nesten 5000 kr inklusive lunsj). Kundene ser mest ut til å være rike russere, europeere på eventyrferie og enkelte amerikanere. Fem timer i Kronotskij er ikke noe en vanlig familie i Petropavlovsk normalt har råd til.

Når man kommer i helikopter for å se geysirer og vulkaner og kanskje noen få brunbjørner (som flykter over tundraen fordi helikopteret flyr lavt av hensyn til utsikten for turistene), er det naturopplevelser for en rik og stillesittende elite. Det er dramatisk og spennende, privilegert og primitivt. Det gjør meg sint, men … jeg har jo selv vært der om bord på helikopteret sammen med de andre turistene, så jeg skal kanskje ikke si så mye likevel.

De myndighetene som tar seg av Kronotskij, og de forskerne som studerer området, er klar over turismens negative sider. Alle etterlater seg et eller annet avtrykk, så spørsmålet er bare hvor dype og hvor mange. I begynnelsen og på slutten av sommersesongen undersøker tilsynsfolkene hvordan calderaen og geysirene påvirkes. Rapportene deres danner et grunnlag for kvalifiserte beslutninger om hvor mange som skal få lov til å komme til området den neste sesongen og når de får lov til å komme. Men det store spørsmålet vedrørende Kronotskij, det som setter tankene i sving og ikke bare gjør en sint, er hvordan betenkelighetene ved den slitasjen som mennesker påfører, harmonerer med stedets egen voldsomme dynamikk.

Dette spørsmålet ble satt på spissen den 3. juni 2007, da en kjempevegg av stein, mudder, leire og sand løsnet fra en høy bergkam og gled med et brak ned i en liten elvedal. Underveis utslettet den en 30 m høy foss, demmet opp elven Geysirnaja (alt dette på noen sekunder) og begravde mye av Geysirdalen under den nye innsjøen som oppstod. Selv om en enorm hær hadde marsjert gjennom med støvler med spikerbeslag, så ville de ikke ha greid å ødelegge så mye.

Den førstefødte geysiren til Tatjana Ustinova, Pervenets, er borte. Det er noen andre kjente kilder også. Resten er der ennå. Glassmosaikken, Vitrasj, er uberørt. Det internasjonale pressekorpset fikk alarmerende rapporter, ferieplaner ble droppet, og folk ble ganske så raskt uenige om hvorvidt jordraset var en tragedie eller bare et fascinerende skuldertrekk fra naturens side. ”Som vitenskapsfolk mener vi at vi er ganske heldige som fikk bli vitne til en slik begivenhet,” sier Aleksandr Petrovitj Nikanorov. Han er forsker, og det var han som gav meg en introduksjon på sapovednik-hovedkvarteret ved Petropavlovsk. ”Vi mennesker lever ikke lenge i dette perspektivet, og likevel fikk vi være vitne til det.”

Geologene har god grunn til å mene at livet deres er kort i forhold til de fenomenene de studerer. Stein beveger seg vanligvis sakte gjennom tiden. Men det gjelder selvfølgelig også resten av oss: Livet er kort, verden er stor, og vi er heldige som kan få være vitne til så mye som det vi kan i våre dager.

Om det da betyr at vi alle sammen skulle sette oss inn i helikopteret, er et annet spørs-mål som jeg ikke kan gi noe tilfredsstillende svar på. Men det jeg kan si, og det de flotte bildene til Michael Melford kan vise, er dette: Kronotskij Sapovednik er et fantastisk sted, skjørt og storslått og veldig omskiftelig. Kanskje skal man bare ta meg på ordet for at dette er flotte saker?

Kanskje du er interessert i ...

Les også