Dristige. Sta. Frie.

På 1970-tallet handlet klatring like mye om eventyr som om sport. I dag har det utviklet seg til høydegymnastikk. Eliteklatrere er disiplinerte ­idrettsfolk som trener enormt mye og repeterer bevegelser til det perfekte. De er fanatiske med vekten sin fordi det å gjennomføre en rute først og fremst går ut på å trosse tyngdekraften. Ta for eksempel de ca. 30 klatrerne som dukker opp på en fest i hytta til Dean Potter. I gamle dager ville en slik sammenkomst ha vært en seanse med hæla i taket til den lyse morgen.

12. mai 2011

På 1970-tallet handlet klatring like mye om eventyr som om sport.

I dag har det utviklet seg til høydegymnastikk. Eliteklatrere er disiplinerte idrettsfolk som trener enormt mye og repeterer bevegelser til det perfekte. De er fanatiske med vekten sin fordi det å gjennomføre en rute først og fremst går ut på å trosse tyngdekraften. Ta for eksempel de ca. 30 klatrerne som dukker opp på en fest i hytta til Dean Potter. I gamle dager ville en slik sammenkomst ha vært en seanse med hæla i taket til den lyse morgen.

Slik er det ikke lenger. Ingen røyker, og nesten ingen drikker. Dean Potter serverer en fornuftig rett med grønnsaker og ris, fire klatrere har tatt med hjemmebakt eplekake, og alle er i seng før midnatt.

Alex Honnold og Ueli Steck er blant festdeltakerne. Ueli Steck er 34 år og fra Sveits. Han er skoleeksemplet på den nye generasjonen av klatrere som følger et strengt program for både trening og kosthold. Når han trener, løper han forbløffende 3500 høydemeter om dagen. Ueli Steck har satt fartsrekorder på de tre store nordsidene i Alpene – Eiger (2 timer og 48 minutter), Matterhorn (1 time og 56 minutter) og Grandes Jorasses (2 timer og 21 minutter) – og nå har han kommet til Yosemite for å finpusse klatreformen i granittsprekker.

I fjor stormet han og Alex Honnold opp El Capitan på 3 timer og 50 minutter. Drømmen hans er å innføre speed-klatring i Himalaya. ”Ennå har ingen teknisk rute på en 8000-meterstopp blitt gjennomført i alpin stil”, sier han, det vil si raskt og med lett utrustning. ”Det er mitt prosjekt.”

Mer støtte i Europa

I motsetning til europeiske proffer som Ueli Steck, som alle har gode sponsorkontrakter, har de fleste av de amerikanske klatrerne mye større problemer med å få det til å fungere økonomisk. Mange tjener bare så vidt nok til at de har råd til å overnatte i kassebiler og ernære seg av bønner og ris.

Kate Rutherford, som er 30 år og Madeleine Sorkin på 29, som sammen var de første kvinnene som gjennomførte en friklatring på Half Dome, bor begge i kassebiler. Alex Honnold bor i sin egen kassebil. Den 32 år gamle klatreren Tommy Caldwell fra Colorado, som er en av USAs beste friklatrere på granitt, bor også i kassebil når han er i Yosemite – og det til tross for at han har vært profesjonell klatrer siden han var 16 år.

Dalens bankende hjerte

Yosemite besøkes hvert år av ca. 4 millioner mennesker. Bare noen få tusen av dem er klatrere, men det er klatrerne som utgjør dalens bankende hjerte. ”Jeg kom hit da jeg gikk på videregående, og jeg drog aldri hjem igjen”, sier Ron Kauk på 53. ”Dette stedet, Yosemite, var min utdannelse.

Hvis man er åpen for det, kan stedet gi en et sett av verdier. Med det for øye startet Ron Kauk et program han kalte Sacred Rok. Det gikk ut på å få unge med problemer til Yosemite for å lære dem å tenke selvstendig og bli bevisste på seg selv. Ron Kauk anla noen av de vanskeligste rutene i dalen og klatret nesten alltid med tau – kanskje derfor ble han ikke en av de 83 klatrerne som har omkommet der siden 1955. I fri soloklatring er det derimot ikke noe rom for feil. Som Dean Potter formulerer det: ”Hvis du trår feil, så dør du.” Klatring uten tau ble fatalt for to av Yosemites beste soloklatrere: Derek Hersey, en brite, falt ned fra Steck-Salathé i 1993, og John Bachar fra California, en av Ron Kauks tidligere makkere, døde i 2009 under en fri soloklatring nær Mammoth Lakes.

Den siste kvelden i dalen går jeg en tur gjennom Camp 4 i skumringen. Duften av furutrær og leirbål henger i luften, og et par stjerner har akkurat kommet til syne. Jeg kan høre latter, og en spiller gitar. Ved en leirplass er to unge menn i ferd med systematisk å legge fram utstyr – tau og karabiner og dunker med vann – mens de snakker om hva de skal gjøre i veggen neste morgen. Ved et annet campingbord sitter tre kvinner med blodige knoker, alle med hestehale og hodelykt. De gråter og klemmer hverandre etter akkurat å ha klatret en tredagers rute.

På samme måte som de som har gjort pilegrimsferden før dem, og de som vil komme, er de i Yosemite for å teste fjellet. Disse veggene er mer enn fjell: De er enorme speil som nådeløst avslører hva hver enkelt klatrer har i seg.

Kanskje du er interessert i ...

Les også