Videre: Det siste felles opphavet

Tilbake i Middle Awash skal jeg fremdeles gå gjennom en million år før kveldsmaten. Fra Aramis fortsetter vi over noen ujevne sletter til et høytliggende punkt der over 250 km2 av forskningsområdet brer seg ut foran oss under en enorm, blå himmel. Under oss ligger det mørke fjellrygger gjennomskåret av kløfter som inneholder enda en halv million års avleiringer. Etter dem kommer basalten, som ble lagt ned den gangen denne vidstrakte sletten ble oversvømt av lava for 5,2 millioner år siden.

14. juli 2010

Tilbake i Middle Awash skal jeg fremdeles gå gjennom en million år før kveldsmaten. Fra Aramis fortsetter vi over noen ujevne sletter til et høytliggende punkt der over 250 km2 av forskningsområdet brer seg ut foran oss under en enorm, blå himmel. Under oss ligger det mørke fjellrygger gjennomskåret av kløfter som inneholder enda en halv million års avleiringer. Etter dem kommer basalten, som ble lagt ned den gangen denne vidstrakte sletten ble oversvømt av lava for 5,2 millioner år siden. Til venstre ligger den lave kjeglen av den inaktive vulkanen Dulu Ali, og bak den Bouri-halvøya og Yardi-sjøen, der vi startet turen vår dagen før. Dette utkikkspunktet virker som et godt sted å se tilbake på den utviklingsveien som fører fra Ardi til oss.

”Funnet av Ardi gjør at vi kan se menneskets evolusjon som tre trinn i en produksjonsprosess,” sier Tim White. ”Men grensene mellom trinnene er tilfeldige og et spørsmål om hva som har vært mest bekvemt.” Det første trinnet representeres best av Ardipithecus – ”nullpunktet” – et primitivt vesen på to bein med en del av foten i fortiden og en annen i framtiden. De maskuline hjørnetennene var allerede redusert og ”femininisert” i form, og levestedet var begrenset til skogen. Så kom over to millioner år med Australopithecus, som stadig hadde en liten hjerne, men som gikk på to bein, ikke lenger begrenset til skogene og spredte seg hele 2500 km vestover fra Rift Valley til Tsjad og sørover til Transvaal i Sør-Afrika. Et veldig vellykket hominidstadium, både i tid og rom.

Utviklet Australopithecus seg fra Ardipithecus? Det er vanskelig å si. I Middle Awash trekker det hominidfrie fiskelaget gardinen ned mellom dem. Før det blir funnet flere bevis, er det uklart om Ardi er Lucys ”mor” eller en ugift tante som ikke fikk barn og døde ut.

Diskusjonen om den berømte missing link er en misforståelse som har plaget evolusjonstanken fra begynnelsen./dme:quote

Men Tim White ville snu på problemstillingen: Ville det være mulig å utlede Australopithecus av delene fra Ardipithecus? Noen forskere synes at det er å gå for langt. Tim White er ikke enig. Genetiske studier viser at selv små endringer i reguleringen av genene raskt kan få store anatomiske konsekvenser. Hvis det var en fordel å gå oppreist, fastholder Tim White, ville det ikke ta mange tusen år med naturlig utvelgelse å utvikle en stortå lik de andre tærne og på andre måter omordne utformingen på skjelettet.

Samme regel gjelder overgangen fra Australopithecus til tredje trinn i oppbyggingen. Det blir flere kalorier i maten og mer næring til hjernen, slik at den vokser mer og hjelper deg til å finne ut hvordan man får tak i disse kaloriene, og vips: Daka, Bodo, Herto, oss. Selvfølgelig belyser fossiler fra andre steder i verden også menneskets utviklingsvei, og ofte klarere enn de fra Middle Awash. Men den lange endringshistorien der demonstrerer på dramatisk vis at evolusjon er et spørsmål om å bygge videre på noe annet.

”Et samlebånd på en bilfabrikk er en god sammenligning,” sier Tim White. ”Å gå på to bein er rammen. Teknologien er kroppen. Motoren er språket som blir tilføyd mot slutten av samlebåndet; iPhones er panserpynt.”

Fra utkikkspunktet i Awash kan vi også se vestover og dermed lenger inn i fortiden, til bakkekammene foran den skrenten som danner forskningsområdets vestgrense. Der er det også funnet fragmenter av hominidknokler som er 5,8 millioner år gamle. De er samlet inn over fire år av Yohannes Haile-Selassie og har fåttt navnet Ardipithecus kadabba. De fleste forskere mener at Ar. kadabba er en tidligere art på linje med Ar. ramidus. Tim White og kollegene tar også med to enda eldre funn i den rekken. Noen fascinerende, seks millioner år gamle brukne lårbein fra Kenya som kalles Orrorin tugenensis, og et sensasjonelt, men merkelig kranium fra Tsjad som heter Sahelanthropus tchadensis, og som anslås å være nesten sju millioner år gammelt.

Hvor gamle disse isolerte eksemplarene enn er, så er det så langt Ar. ramidus som har gitt oss mest innsikt i hvor vi kommer fra – den siste felles forfaderen vi deler med sjimpansene. Da jeg kom hjem fra Awash, spurte jeg Tim White hvordan han mener at det siste felles opphavet har sett ut. Ikke noe i retning av et ”manglende ledd” til sjimpansene, selvfølgelig. Han gjetter at det har lignet Ardi selv, men uten de trekkene som gjorde det mulig for henne å gå på to bein. Men det er bare en antagelse. Og hvis det er noe jeg har lært i Middle Awash, så er det ikke å stole på antagelser. ”Hvis du virkelig vil vite hvordan noe så ut, så er det bare en vei,” sier Tim White. ”Gå ut i felten og finn det.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også