Sahara forandrer seg fremdeles

David Mattinglys undersøkelser fører ham til Ubari-sandhavet, der det utrolig nok finnes en hel rekke bitte små innsjøer med farge som edelstener. Noen er fiolette, andre oransje pga. mineraler og alger. Selv om de er små vitner de om tidligere tider, da grunnvannet lå nærmere overflaten enn det gjør i dag. Det er vanskelig å forestille seg, men for 200 000 år siden lå det en innsjø på størrelse med England der. Den gangen falt det rikelig med regn, og urgamle kanaler vitner om at det rant elver midt i ørkenen.

4. november 2009

David Mattinglys undersøkelser fører ham til Ubari-sandhavet, der det utrolig nok finnes en hel rekke bitte små innsjøer med farge som edelstener. Noen er fiolette, andre oransje pga. mineraler og alger. Selv om de er små vitner de om tidligere tider, da grunnvannet lå nærmere overflaten enn det gjør i dag. Det er vanskelig å forestille seg, men for 200 000 år siden lå det en innsjø på størrelse med England der. Den gangen falt det rikelig med regn, og urgamle kanaler vitner om at det rant elver midt i ørkenen.

I Sahara har klimaet gjennom tiden endret seg på samme måte som man skrur av og på en bryter. I tørre perioder svant innsjøene inn, og planteveksten ble trengt tilbake. Men når klimaet ble fuktigere igjen, fyltes innsjøene, og deler av Sahara ble forvandlet til savanne. Og bosetningene med mennesker fulgte etter. I de fuktige periodene blomstret de, men når tørketidene kom, visnet de eller forsvant.

Hvordan kan man finne igjen vannveiene fra tidligere tider? Jo, det gjør man oppe fra luften. Forskerne Kevin White og Nick Drake fra Desert Migrations Project har ved hjelp av radarbilder som er tatt fra rommet, kunnet kartlegge mineralrester fra urgamle innsjøer og kilder. Og på alle de stedene de har funnet, har paleoantropologene Robert Foley og Marta Mirazón Lahr funnet både steinredskaper, pilspisser, ildsteder, graver og andre tegn på at det en gang har bodd mennesker der.

De første nåtidsmenneskene i området var jegere og samlere som levde på savannen for ca. 130 000 år siden. Disse menneskene forsvant da regnet litt etter litt avtok for omkring 70 000 år siden. Men så kom regnet igjen, og folk vendte tilbake. Folkevandringene fram og tilbake kalles også Sahara-pumpen: en utvikling der folk beveget seg inn og ut av Nord-Afrika i takt med klimaendringene. Og meislet inn i klippene i ørkenen finnes vitnesbyrd om et våtere Sahara, der det levde dyr som løver, elefanter og neshorn, som alle er avhengige av vann.

Da den siste fuktige perioden tok slutt, skjedde det imidlertid noe merkelig. For omkring 5000 år siden sluttet det igjen å regne, innsjøene forsvant, og ørkenen fikk tak. Men den gangen ble folk boende. Bildekunsten på klippene tyder på at man på det tidspunktet allerede hadde gått over til å holde husdyr i stedet for å jakte. Og i tiden etter vokste det fram et samfunn der man senere skulle begynne å bygge byer og innlede overgangen til ordentlig jordbruk: den garamantiske sivilisasjonen.

Garamantene hadde sin storhetstid under klimaforhold som minner mye om de som er i Sahara i dag. Mange forskere har antatt at de var ørkennomader, men utgravinger ved den største byen deres, Garama (i nærheten av våre dagers Jarmah), og landskapsundersøkelser som David Mattingly og forskerteamet hans har foretatt, viste at garamantene var fastboende og levde av jordbruk i oasene. De konstruerte et avansert kunstig vanningssystem slik at de kunne dyrke hvete, bygg, durra, daddelpalmer og oliven. Via underjordiske kanaler – såkalte foggaraer – ledet man grunnvann ut på markene uten at vannet fordampet. Nesten 1000 km med kanaler kan fremdeles påvises. Systemet fungerte fint i flere hundre år. Men så begynte vannet, som var deponert gjennom mange år tidligere i de våte periodene, å svikte, og sivilisasjonen gikk under.

Sahara ligner ved første øyekast en slags barriere som skjærer Afrika over i to deler. Men for de menneskene som har befolket Libya i årtusener, har det snarere vært en korridor. Gull, elfenben og slaver beveget seg nordover fra Afrika sør for Sahara, mens olivenolje, vin, glass og andre varer fra middelhavsområdet strømmet sørover. Handelen har skapt et uutslettelig bilde i bevisstheten vår av en karavane som beveger seg av gårde gjennom enorme sanddyner.

Sahara-korridoren har kanskje til og med vært en av de rutene som forfedrene våre fulgte da de forlot den østlige delen av kontinentet for å dra ut og befolke resten av verden. Forskerne har lenge trodd at de tidligste menneskene beveget seg ut fra Afrika sør for Sahara og inn i Eurasia enten langs Nilen og videre over Sinaihalvøya eller over Rødehavet. Nå undersøker man imidlertid holdbarheten på en annen teori, nemlig at Fezzan kan ha vært en del av en lang korridor som førte noen nåtidsmennesker fram til middelhavskysten og derfra over Sinaihalvøya. Kanskje vandret forfedrene våre gjennom disse havene av sand fra Rift Valley i det som i dag er Kenya, og inn i våre liv.

David Mattingly liker arkeologi veldig godt fordi ”vi kan lære noe av den”. 1500 år etter garamantenes fall er de libyske myndighetene nå i gang med å etablere Den store menneskeskapte elven – en rekke enorme akvedukter som skal hente opp urgamle vannreserver fra undergrunnen og få ørkenen til å blomstre. Vannet ble deponert der for titusenvis av år siden, da klimaet var mye fuktigere. Men grunnvanns-speilet synker allerede på grunn av prosjektet, som spås en levetid på bare 50–100 år.

På disse kanter er ikke det mye mer enn et øyeblikk, så det siste kapittelet i fortellingen om Fezzan er tydeligvis ikke skrevet ennå.

Støtte fra NG. Fotografens ekspedisjon fikk støtte av ditt abonnement på National Geographic.

Kanskje du er interessert i ...

Les også