Fossil viser at våre forfedre gikk som oss

Forfedrene våre var ikke bedre til å klatre enn moderne mennesker, hevder en ny undersøkelse.

14. februar 2011 av Brian Handwerk, National Geographic News

Et hittil ukjent fossil av en fotknokkel bekrefter tilsynelatende at Australopithecus afarensis – den tidlige menneskelige forfar, som skjelettet av "Lucy" har gjort berømt – gikk på samme måte som moderne mennesker. Det hevder en ny undersøkelse.

Hittil har det vært uklart akkurat hvor oppreist Lucy egentlig var. Med et nyoppdukket fossil av A. afarensis "er stort sett alt det til stede som man ville forvente av en moderne fot beregnet til å gå på to ben med," sier antropolog C. Owen Lovejoy, som ikke har medvirket i forskningen. "Jeg vet ikke hvor mye mer verden kan forlange som bevis på at A. afarensis gikk oppreist på samme måte som det moderne mennesket."

Det 3,2 millioner år gamle fossilet er gravd ut på et kjent funnsted for fossiler i Hadar i Etiopia. Fossilet er en mellomfotsknokkel, en av fem lange knokler som knytter sammen de store knoklene i bakfoten med knoklene i tærne. Fossilets størrelse og form gjorde forskerne i stand til å fastslå at foten som knokkelen har tilhørt, var stiv og hadde en veldefinert fotbue – to egenskaper som hjelper moderne mennesker med å bevege seg fremover og demper støtene man får ved å gå på to ben.

Forskerne visste allerede på bakgrunn av bekkenfossiler og andre rester at A. afarensis kunne gå på to ben og ikke lenger hadde de apelignende "tommelfingrene" på føttene som andre arter blant menneskets forfedre brukte til å gripe og klatre med. Før det nye funnet av mellomfotsknokkelen fra A. afarensis har det imidlertid vært vanskelig å si med sikkerhet om Lucy og hennes slektninger hadde forlatt trærne helt.

Lucy "fullstendig rettet inn" mot å gå

Mens apeføtter kan bøye på midten for å gjøre dem bedre egnet til å klatre med, er føtter med en fotbue som menneskers – og tilsynelatende som Lucys – stive, noe som gir en mer effektiv fremdrift ved tobent gange. Det sier lederen av undersøkelsen, Carol Ward, som er antropolog ved University of Missouri i USA. Denne typen føtter har dessuten naturlige støtdempere, som demper belastningen når man går oppreist. Selv i dag lider "plattfotede" mennesker med utilstrekkelig buet fotbue av store leddproblemer i hele skjelettet.

Føttene til A. afarensis ser nå ut til å være godt tilpasset til å klare denne typen bivirkninger ved å gå på to ben – på bekostning av deres evne til å klatre i trær, viser undersøkelsen. "De var trolig ikke så mye bedre til å klatre i trær enn deg og meg, selv om de uten tvil var sterkere," sier Carol Ward. "Det ser ut til at A. afarensis var fullstendig rettet inn mot et liv nede på bakken, lenge før Homo "ekte menneskelige arter" dukket opp for rundt to millioner år siden."

Moderne fot hos Australopithecus afarensis

"Vi har faktisk masse materiale fra A. afarensis nå," forteller C. Owen Lovejoy ved Kent State University i Ohio i USA. "Alle disse trekkene ved foten overrasker meg ikke. Noen av dem var også til stede i foten hos Ardipithecus ramidus – forkortet "Ardi" – for 4,4 millioner år siden," sier C. Owen Lovejoy. Ardi ble avslørt i 2009 og var med på å utrydde teorien om at det befant seg en sjimpanselignende "missing link" nederst i menneskets stamtre.

Ardis "fot var allerede ganske egnet til tobent gange, selv om denne arten fremdeles hadde en storetå som kunne gripe".

Foten til A. afarensis ser nå ut til å være mye mer avansert enn man hittil har trodd, sier C. Owen Lovejoy. Den har noen fine fysiologiske tilpasninger som man først ville forvente mot slutten av utviklingen av den moderne foten for tobent gange, legger han til. Forskningsleder Carol Ward er enig. "Foten var moderne. Det er egentlig ikke snakk om et kompromiss mellom å gå og å klatre," sier hun.

Tobent gange viktigere enn gripetå

Fossilet kan muligens fortelle mye mer om A. afarensis enn hvordan arten beveget seg rundt. "At det var så viktig å gi avkall på en gripetå – som er en svært nyttig ting å ha – til fordel for en moderne fot, forteller oss hvor stor betydning det hadde å være effektiv nede på bakken når det gjaldt overlevelse og formering," sier Carol Ward. En effektiv gange på to ben har gjort A. afarensis i stand til å forlate skogen helt når det var nødvendig – kanskje for å lete etter mat eller kolonisere andre områder, sier hun.

C. Owen Lovejoy forteller at "vi tror at Ardipithecus ramidus var begrenset til skogområder. Men i overgangen fra Ardipithecus ramidus til A. afarensis for mellom 4,4 og 3,8 millioner år siden får man et dyr som begynner å spre seg til nye miljøer som sjøområder, savanner og ," legger C. Owen Lovejoy til.

"Det kunne disse dyrene bare gjøre med en avansert sosial kultur. En relativt langsom tobent på savannen er en død tobent – med mindre han har mange venner rundt seg."

Kanskje du er interessert i ...

Les også