For 4,4 millioner år siden: Livet på to bein

Aramis, EtiopiaDa Owen Lovejoy første gang så det skjelettet som skulle holde ham beskjeftiget de neste 14 årene, var han ikke imponert. Det var i 1995, og Owen Lovejoy, som jobbet med komparativ anatomi ved Kent State University i Ohio, USA, fikk spesialtillatelse til å se det nylig utgravde skjelettet av Ardipithecus ramidus på Etiopias nasjonalmuseum i Addis Abeba. Noen av knoklene var helt knust, og det første Owen Lovejoy tenkte, var:

14. juli 2010

Aramis, Etiopia

Da Owen Lovejoy første gang så det skjelettet som skulle holde ham beskjeftiget de neste 14 årene, var han ikke imponert. Det var i 1995, og Owen Lovejoy, som jobbet med komparativ anatomi ved Kent State University i Ohio, USA, fikk spesialtillatelse til å se det nylig utgravde skjelettet av Ardipithecus ramidus på Etiopias nasjonalmuseum i Addis Abeba. Noen av knoklene var helt knust, og det første Owen Lovejoy tenkte, var:

”Hvorfor skal vi se på noe som ser ut som om det har blitt overkjørt? Etter 10 minutter innså jeg at alle de vitale delene var der. Min neste tanke var: ‘”Du verden, hvem kunne ha forutsett det?’” Etter hvert som knoklene til Ardi over flere år ble befridd fra klippefaste omgivelser og rekonstruert, ble Owen Lovejoy mer forbauset. Man hadde lenge antatt at forfedrene våre ville ligne våre nærmeste nålevende slektninger, sjimpansene, mer og mer jo lenger tilbake man lette i menneskets evolusjonære fortid. Med sine 4,4 millioner år er Ardi over en million år eldre enn det berømte Lucy-skjelettet. Ar. ramidus ligner ikke på Lucy, men hun ligner heller ikke en sjimpanse. I stedet har hun en pussig kombinasjon av svært primitive trekk som tidligere bare er observert hos aper og utdødde menneskeaper fra den geologiske epoken miocen, og trekk som bare finnes i vår egen hominidlinje.

Ta nå foten til Ardi. Alle senere hominider, inkludert Lucy, har en stortå som ligger på linje med de andre tærne og er med på å gi den framadrettede kraften når vi går oppreist – et trekk som lenge har vært et særmerke for stamtreet vårt. Stortåen til Ardi stakk i stedet ut til siden slik de gjør hos menneskeaper, slik at tåen bedre kunne få tak rundt greinene når Ardi klatret rundt i trærne. Men foten til Ardi inneholder også en liten knokkel som kalles os peroneum, som er beholdt i hominidlinjen fra tidligere tiders aper, men nesten aldri ses hos sjimpanser og gorillaer. Knokkelen stiver av fotbladet, og Owen Lovejoy og kollegene mener at denne stivheten gjorde det mulig for Ar. ramidus å gå oppreist på bakken og bruke de fire tærne på linje til å gi det ”tåavtrykket” som driver tobeint gange framover.

Bekkenet til Ardi tilhører også en primitiv primat som er på vei til å bli menneske. Menneskets bekken har gjennomgått en større tilpasning til en tilværelse på to bein. Tilbake i Lucys tid for 3,2 millioner år siden hadde hoftebeina våre blitt bredere og kortere for å forstørre det området der setemusklene fester seg og stabiliserer det støttende hofteleddet. Sjimpansens bekken er derimot langt og smalt og gir mer fast støtte til klatring, men får sjimpansen til å vralte fra side til side når den går oppreist. Ardis øvre bekken er kort og bredt og viser andre trekk som man sjelden ser hos andre enn hominider, eksempelvis et framspring på innsiden av bekkenet der det kom mer knokkelmasse til i evolusjonens løp for å øke støtten ved tobeint gange. Likevel ligner det nedre bekkenet mest på apens, med feste til de solide bakbeinsmusklene som brukes til å klatre ordentlig.

Og så er det den overraskende hånden til Ardi. Dagens afrikanske menneskeaper har lange fingre og håndflater som er tilpasset klatring, og sterke, stive ledd i hendene til å bære vekten på knokene når de går på bakken. Siden denne tilpasningen til gange på knokene ikke bare ses hos sjimpanser, men også hos gorillaer, som ellers skilte seg ut fra stamlinjen vår enda lenger tilbake i fortiden, har man lenge ment at den representerer en primitiv tilstand som forfedrene våre også var igjennom på veien mot oppreist gange. Ardis hånd gjør den antakelsen til skamme. Selv om hun har lange fingre, er håndflaten kort og svært bøyelig. Dermed kunne hun gå på håndflatene på vannrette greiner, mer som en ape enn noen nålevende menneskeape, og samtidig kunne hun ta tak i greinene over hodet et godt stykke bak seg, mens hun beveget seg forover.

Sammen med de andre svært primitive trekkene ved Ar. ramidus har den apelignende hånden enorm betydning for forståelsen av vår opprinnelse. Hvis de forskerne som oppdaget Ardi har rett, har forfedrene våre aldri vært gjennom et sjimpanselignende stadium med gange på knokene på veien mot å kunne gå på to bein. Hvis de skulle ha gjort det, ville det kreve at vi svært tidlig på stamtreet vårt utviklet en sjimpanselignende verktøykasse av tilpasninger – og deretter mistet alle sammen igjen og vendte tilbake til den primitive tilstanden der Ar. ramidus gikk omkring. Det er høyst usannsynlig.

Men på grunn av alle de ytterst primitive trekkene mener noen forskere at Ar. ramidus slett ikke er en ordentlig hominid. Terry Harrison ved New York University påpeker eksempelvis at det fantes en mengde menneskeapearter over det meste av Afrika og Eurasia i miocen for mellom 23 og 5 millioner år siden. ”Kanskje var det bare en av alle disse menneskeapene heller enn akkurat den som ble stammor til hominidene,” sier Terry Harrison. Som motsvar peker Owen Lovejoy på over 20 markante trekk som utelukkende forbinder Ar. ramidus med senere hominider. Hvis Terry Harrison har rett i sin antagelse, ville alle de trekkene som tilfeldigvis fant sammen i en nå utdødd menneskeape, ikke hadde noe som helst med oss å gjøre.

Selv om Ar. ramidus skulle være en hominid, gikk den virkelig oppreist? Før Ardi ble funnet, ville det ha vært utenkelig å stille et slikt spørsmål. Blant de høyerestående primatene var det bare hominidene som gikk på to bein, altså måtte alle hominider være tobeinte. Men folk antok at alle hominidene også måtte ha større hjerner – helt til den første Australopithecus med en liten hjerne ble funnet i 1924. Mange forskere kan simpelthen ikke se hvordan Ardi kunne ha beveget seg særlig godt rundt på to bein, særlig med stortåen plassert så langt fra de andre.

”Den foten stammer ikke fra et vesen som går på to bein!” fastslår William Jungers, som jobber med evolusjonsmorfologi ved Stony Brook University. ”Ardi har en av de mest motstilte storetærne man kan forestille seg. Hvordan skulle hun komme opp i trærne hvis ikke hun klatret loddrett opp? Fløy hun?” Hvorfor, spør William Jungers, skulle et dyr som er fullt tilpasset til å bevege seg på alle fire i trærne, velge å gå rundt på to bein på bakken?

Owen Lovejoys provoserende svar på det spørsmålet er ”sex”. Han ser opprinnelsen til den tobeinte gangen som en følge av et epokegjørende skifte i datidens atferdsform. Et vesentlig element i teorien hans er menneskeapehannens dolkelignende hjørnetenner. Disse var et veldig effektivt våpen i paringskampen mot de andre hannene. Nesten alle både levende og utdødde menneskeaper har store, spisse hjørnetenner som blir skjerpet ved å kvesse dem mot tennene i undermunnen. Hominidhannenes hjørnetenner er mye mindre. De ligner mer på hunnens. Det er funnet hjørnetenner fra 21forskjellige individer i Ar. ramidus-laget i Middle Awash, trolig både hanner og hunner. Alle sammen har samme hominidstruktur.

I stedet for å vinne tilgang til hunner gjennom kamp med andre hanner, forsynte Ar. ramidus etter Owen Lovejoys mening en utvalgt hunn og ungene hennes med fet, proteinrik mat mot at hun gjorde ham til sin eneste sexpartner. Dette var en reproduksjonsstrategi som sikret at de barna han tok seg av, var hans egne. Det ville likevel kreve at hannens hender ble frigjort fra sin rolle i å bevege seg rundt på alle fire, slik at de kunne bære maten hjem i stedet. Det kan nok godt være at det å gå på to bein var en ubekvem måte for Ar. ramidus å bevege seg rundt på, men takket være sitt bidrag til kontrakten om ”sex for mat”, har det vært en glimrende måte å sørge for å få flere unger på. Og i evolusjonen er det å få flere etterkommere det som er den viktigste drivkraften.

Uansett hva årsaken er til at Ardi begynte å gå oppreist – hvis det var det hun gjorde – dukket Lucys art, Australopithecus, opp i samme område bare 200 000 år senere – og hun og alle de hominidene som fulgte etter, gikk med sikkerhet oppreist. Gjennomgikk den primitive Ar. ramidus med den motstilte stortåen en rask forvandling i de 200 000 årene for å dukke fram som opphavet til alle senere hominider? Eller var det en art på vei mot glemselen som tok sin eiendommelige bland-ing av primitive og høyt utviklede trekk med seg da den døde ut?

”Disse funnene er utrolig viktige, og i betraktning av den standen knoklene er i, er det fantastisk hva forskerteamet har oppnådd,” sier Willam Jungers. ”Men det er bare begynnelsen på historien.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også