Verdensberømt fotograf gir gode råd

Hvordan ble du fotograf?

Jeg er helt autodidakt. Da jeg var liten, begynte jeg å låne fars kamera. Det var svært enkelt uten noen automatikk – men det var faktisk bra, for jeg var nødt til å lære meg selv å fotografere helt fra bunnen uten at kameraet gjorde jobben for meg. Med tiden ble jeg helt bitt – det ble en lidenskap for meg. Når jeg opplevde noe vakkert, deilig eller til og med skremmende, oppdaget jeg at jeg kunne bruke kameraet til å fange den følelsen og gjøre den smit­tsom; få andre til å føle det jeg selv følte, eller i hvert fall noe tilsvarende. Da jeg var 17, tenkte jeg at jeg kunne gjøre lidenskapen til et levebrød, og imot mor og fars ønske sluttet jeg på videregående uten å ta eksamen. På den tiden fantes det svært få foto­skoler, så jeg startet mitt eget lille firma. Og så jobbet jeg veldig hardt og veldig foku­sert med tingene som beveget meg.

Hvordan fikk du ditt første oppdrag for NG?

Det er faktisk en litt morsom historie. Jeg var invitert med på studentfesten til klassekameratene mine på videregående selv om jeg ikke selv tok eksamen. Jeg var både stolt over at jeg var fotograf, men også litt trist fordi alle vennene mine feiret at de nå hadde blitt studenter. Da fikk jeg øye på en annen foto- graf med krøllete hår som stod og kikket på de festende ungdommene. Jeg gikk bort og småpratet med ham og spurte hvem han jobbet for. Han fortalte meg at han het Cotton Coulson og jobbet for National Geographic. Han var der med den esti­ske journalisten Priit Vesilind for å lage en artikkel om landene rundt Østersjøen. Vi begynte å prate, og de var veldig imøtekommende. Før jeg møtte dem, hadde jeg aldri tenkt på muligheten for å jobbe for NG.

Noen år senere var jeg og Monika (kona mi) i Washing­ton, D.C., der vi hadde avtalt å møte Priit, og han åpnet dørene for meg slik at jeg fikk lov til å vise fram noen av bildene mine for National Geographics ansvarshavende foto­redaktører. De sa: ”Wow, du er veldig ung, men du er jo allerede en fremragende fotograf. Kunne du tenke deg å arbeide for NG?”

Og slik gikk det til at jeg fikk min første oppgave for NG da jeg var 23 år gammel. Først laget jeg noen småsaker for World [NGs magasin for barn] og Traveler [NGs reise­magasin], samt noen mindre artikler i National Geo­­graphic – mens de ventet på at jeg skulle bli mer moden, tror jeg. Og resten er fortid. Jeg fikk min første store reportasje – det ble også første gang jeg fikk et bilde på forsiden – i 1995 med artikkelen Malaysia’s Secret Realm (Malaysias hem­melige rike). Siden har min til­knytning til NG blitt stadig tettere. Jeg jobber både med TV-kanalen og med film, holder fore­drag, arrangerer fotoleirer og mye mer.

Du har reist rundt overalt i hele verden og må ha møtt en del ganske spesielle matvaner underveis. Hva har vært din verste opplevelse?

Mat og drikke kan til tider være interessant – som i Mongolia, Amazonas eller Tibet. Men når man deler et måltid med noen, så er det noe helt annet. Te med jaksmør er ­ f.eks. forferdelig, men når man drikker det sammen med de lokale, og det står 100 hester rundt en og pruster, så er det OK. Jeg har vært dødssyk en rekke ganger med dysenteri, men det gjelder å etablere tillit, og for å vinne den, er man nødt til å ta del i det de lokale har. Det er nødvendig, og det er et privilegium for alle fotografer å leve på like fot med de menneskene man vil portrettere. Da har man allerede kommet halvveis i jobben med å gi videre opplevelsen til andre. Man kan ikke bare stenge seg inne i et fint telt med sin egen termovest og sovepose. Og det er også slike ting som gir en så mange store opplevelser og noen ganger overraskelser over hvor godt ting smaker – som geit bakt i jorden i Mongolia.

Hvilken oppgave for NG har betydd mest for deg?

Der må jeg nok si min store reportasje om fellingen av regnskogen i Borneo [se nr. 14/2008]. Etter alle de gangene jeg har vært der gjen­nom 20 år, har jeg sett så mange negative effekter at jeg virkelig brant for sjansen til å vise folk den virkelige øde­leggelsen i stedet for bare å ta bilder av alt som var vakkert. Det var svært følelsesladet for meg, og min hittil viktigste foto­oppgave fordi den ble sett av så mange mennesker – i NG, CNN, BBC, på Klimatoppmøtet i København og i andre medier.

Hvilke egenskaper er viktige for å kunne bli NG-fotograf?

Man må tenke over hvilken historie man ønsker å fortelle, og forsøke å visualisere det du brenner for, fordi det er den lidenskapen som vil gi deg energien til å bruke all den­ tiden det tar å bli virkelig fremragende i jobben. Det er akkurat det samme som om du skulle satse på å bli en stor tennis­spiller eller musiker. Og på samme måte som musikere sjelden generaliserer, så må du også konsentrere deg om det som vekker lidenskapen.

Hvilket råd vil du gi ung­dommer som drømmer om ­å bli NG-fotograf?

Utdannelse på fotoskoler er alltid bra – det er en snarvei til å lære mye. Utdannelse er viktig. Men mest av alt vil jeg råde alle til å være tro mot seg selv. Finn ut hvilken historie du virkelig ønsker å fortelle, og finn din egen måte å fortelle historien på. Du må ikke bekymre deg over hva du eller andre tror at de store magasinene vil ha. Du kan få massevis av inspirasjon fra andre fotografer – men det aller viktigste er at du må være tro mot deg selv og finne din egen vei. Da vil magasinene også bli interessert.