Mirakelet i Sinaloa

På overflaten er de mexicanske narkohandlerne de eneste som ikke har grunn til å være desperate under den krisen som opptar landsmennene deres i øyeblikket. De mexicanske narkohandlerne er i en ideell posisjon til å videre­sende nesten all den kokainen som brukes nord for grensen i USA. De dyrker og smugler dessuten også marihuana og en økende andel av kjemiske stimulanser som foretrekkes av nordamerikanerne. De bruker vold som et utrolig virkningsfullt kommunikasjonsmiddel: de lem­lester ofrene sine forferdelig og lar likene ligge – synlige for alle – slik at alle forstår hvor mektige narkobaronene er, og frykter dem.

Opprinnelig var narkohandlerne en liten gruppe mennesker ute på landet med tette ­familiebånd mellom seg, særlig fra den lille nordmexicanske staten Sinaloa. Staten ligger mellom Californiabukta og Sierra Madre Occidental, minst 480 km fra grensen til USA. ­Sinaloa er et fattig jordbruksområde som lå ­ideelt til for den hemmelige handelen som forsynte det nordamerikanske markedet. I begynnelsen begrenset aktivitetene seg stort sett til å dyrke marihuana i fjellene eller kjøpe det fra andre som dyrket det langs stillehavskysten, og deretter smugle det inn i USA med god fortjeneste. I flere tiår var dette en geskjeft med gans­ke liten risiko og med et beskjedent omfang, og volden holdt seg innenfor narkomiljøene.

På 1970-tallet utførte den mexicanske staten i samarbeid med USA

en rekke aksjoner mot aktivitetene i Sinaloa. En rekke av ”fotsoldatene” innenfor trafikken – som man hadde begynt å kalle dem – ble fengslet eller drept, men de fleste av lederne slapp ut av Sinaloa og flyttet forretningen til nabostatene eller de større byene langs grensen mellom USA og Mexico. For hvert nytt militært framstøt forsvant de handlende inn i nye områder og ble sterkere. Jo mer som stod på spill, desto flere handlende kom til med flere våpen, og i hver ny by og region bestakk de nye politikere og politifolk.

Det var ikke mulig å stoppe selve narkotikahandelen, for den foregikk etter en perfekt oppskrift: Selg illegale varer med enorm fortjeneste til for­brukere med penger. Rekrutter først og fremst arbeidsstyrken blant unge menn uten penger eller framtid. De er desperate etter å se ta seg godt ut, te seg hardkokt og føle seg mektige. På 1980-tallet var det nye systemet på plass. ­Narkobaronene kontrollerte underverdenen og sentralt plasserte medlemmer av sikkerhets­styrkene i byer som Guadalajara, Tijuana og Juárez. En ganske skjør fred ble opp­rettholdt, og den holdt faktisk i årevis fordi narkobaronene overlot hver enkelt by til en bestemt familie.

På 1990-tallet brast den spinkle freden

mellom de familiene som hadde utvandret fra Sinaloa. De kjempet mot hverandre for å sikre seg kontroll over de viktigste transittpunktene langs grensen og begynte deretter å kjempe sammen med – og innimellom mot – en nystartet gruppe handlere uten forbindelse til Sinaloa. Det var det selvbestaltede Cartel del Golfo fra den østmexicanske staten Tamaulipas. En utløper av denne gruppen, som kalles Zetas, var en bande med militær bakgrunn som opprinnelig var opp­lært som elitetropper som skulle bekjempe narkotikahandel. I september 2006 fikk vanlige­ mexicanere den første anelsen om hvor mye mer brutal narkovolden var i ferd med å bli da en flokk menn i svarte klær gikk inn på et ­diskotek i staten Micho­acán og helte ut innholdet av en plastsekk på gulvet. Fem avhogde ­hoder trillet ut.

Den nye tiden var kommet, og med utsikten til en så forferdelig død henvendte fotsoldatene i de opptrappede narkotikakampene seg stadig oftere til døden selv for å søke beskyttelse. Det var under de første kampanjene mot narkotika at myten om Jesús Malverde, den første narkohelgenen, spredte seg utenfor Sinaloas grenser. Ifølge legenden var Jesús Malverde en lovløs forbryter fra 1800-tallet som stjal fra de rike og gav til de fattige. Han ble hengt for disse ­syndene, og deretter utførte han mirakler fra graven sin. Kulten ble utbredt på 1970-tallet ­etter at en tidligere gatehandler, Eligio González, begynte å tilbe helgenen. Eligio González’ unge, robuste og alvorlige sønn, Jesús, sitter utenfor Malverde-helligdommen i Culiacán og forteller meg historien om mirakelet.

Eligio González jobbet som sjåfør da han ble truet med kniv, skutt og lå hardt såret igjen på gaten i 1976. Han bad til Jesús Malverde ved det enes­te minnesmerket man visste om på det tidspunktet – en haug med stein på det stedet der han etter sigende var gravlagt, og lovte å bygge en skikkelig helligdom til ære for ham hvis banditt­helgenen reddet livet hans. Da han overlevde, holdt han ord. Eligio González innså åpenbart at folk bare ville forstå hvor viktig Jesús Malverde var hvis de kunne presentere et bilde av ham som de kunne tilbe. Men dessverre fantes det ikke noen bilder av Malverde – ja, faktisk er det ikke en- gang bevist at han noen gang har levd. På 1980-tallet bad Eligio González så en kunsthåndverker i nabolaget om å lage en gipsbyste. Han bad kunstneren om å lage bysten som en blanding av en berømt filmstjerne fra Sinaloa og en lokal politiker.

Malverde-helligdommen er et tempel som er bygd opp i all hast i betong like overfor regjeringskontorene i staten Sinaloa. Helligdommens grønne vegger er både utvendig og innvendig dekket av vitnesbyrd skrevet av de troende. Gipsbysten har en glassmonter som helgenskrin og er omgitt av flere titalls blomsterbuketter. De fleste av dem i plast. På mange av bildene og de inngraverte plakettene, som også ligger der, kan man se en cannabisplante eller et ”geitehorn”: slang for en AK-47-rifle. Ingen tviler for alvor på Jesús Malverdes status som narkohelgen. I Sinaloa blir hele gaten stengt av når som helst en prominent narkotikahandler øns­ker å tilbe Jesús Malverde i fred og ro. Men som en av fengselsbetjentene i Culiacán-fengselet påpekte, er Jesús Malverde etter hvert så populær blant alle samfunnsgrupper i Sinaloa at han nesten er en slags identitetssymbol.

• Forrige Side 4 av 5 Neste