Livet i havet er ganske surt

Castello Aragonese er en liten øy som reiser seg bratt opp fra Tyrrenhavet. Den ligger 27 km vest for Napoli i Italia og kan nås fra den litt større øya Ischia via en lang og smal steinbro. De turistene som besøker Castello Aragonese, kommer for å se hvordan man levde i gamle ­dager. De klatrer – eller tar kanskje heisen – opp til en stor borg som huser en utstilling av torturinstrumenter fra middelalderen. Men de fors­kerne som besøker øya, kommer i stedet for å se hvordan livet blir i framtiden.

På grunn av et merkelig geologisk fenomen kan man rundt Castello Aragonese se inn i framtiden og se hvordan forholdene i havet kan bli i 2050 og framover. For opp fra vulkanske ”skorsteiner” på havbunnen stiger det opp bobler av CO₂ som danner kullsyre når de oppløses i vann. Kullsyren er en relativt svak syre som bl.a. finnes i ufarlige konsentrasjoner i brus og øl. Men dannes det nok av den, så blir havvannet etsende.

”Når CO₂-nivået blir ekstremt høyt, er det nes­ten ikke noe som kan leve i det”, forklarer marinbiolog Jason Hall-Spencer ved University of Plymouth i Storbritannia. Castello Aragonese er et naturlig forekommende eksempel på en unaturlig prosess: Den forsuringen som har funnet sted rundt øya, skjer også, men i saktere tempo, i resten av havene i verden etter hvert som de tar opp mer og mer av det CO₂-et vi slipper ut.

Jason Hall-Spencer, som har studert havet rundt øya i de siste åtte årene, har målt egen­skapene i vannet nøye og fulgt fisk, koraller og bløtdyr som lever og, i noen tilfeller, går til grunne der. En kald vinterdag svømmer han og jeg ut sammen med Maria Cristina Buia, som er forsker ved Anton Dohrns zoologiske stasjon i Italia, for å undersøke forskjellige konsekvenser av forsuringen på nært hold.

Vi kaster anker ca. 45 m fra sørkysten av Castello Aragonese. Allerede før vi kommer ned i vannet, er noen av påvirkningene iøynefallende. Det er vanlig at klynger av skipsrur sitter som et hvitaktig bånd rundt øya, der bølgene slår inn mot klippene. ”Skipsrur er veldig hardføre”, sier Jason Hall-Spencer. Men der vannet er mest forsuret, finnes det ikke noen i det hele tatt.

Vi dykker ned alle tre. Maria Cristina Buia har med seg en kniv. Hun skjærer løs noen uheldige albusnegler fra en stein. På jakt etter mat har de forvillet seg inn i etsende vann. Skjellene er så tynne at de nesten er gjennomsiktige.

Karbondioksidet bobler opp fra havbunnen som kvikksølvperler. Vi svømmer videre. Sjøgresset bølger under oss. Det er lysende grønt, for de små organismene som normalt sitter på bladene og demper fargen deres, er ikke der. Sjøpinnsvin, som finnes i store antall, når man kommer litt bort fra de undersjøiske vulkansprekkene, finnes det ikke noen igjen av; de tåler ikke engang svakt forsuret vann. Det flyter noen svermer av nesten gjennomsiktige maneter forbi oss.

”Vær forsiktig”, sier Jason Hall-Spencer. ”De brenner.”

Maneter, sjøgress og alger – det er stort sett det eneste som lever der vulkanskorsteinene står nærmest Castello Aragonese. Og mange av de hjemmehørende artene kan ikke engang overleve flere hundre meter unna. Vannet der er omtrent så forsuret som verdenshavene forventes å være i år 2100.

”I en forurenset havn har man normalt bare et par arter igjen som er som ugress og tåler sterkt skiftende forhold”, sier ­Jason Hall-Spencer da vi kommer tilbake på båten. ”Og slik blir det når mengden av CO₂ øker så mye.”