Lokalbefolkningen skal styre vannprosjekter

WaterAid opererer også i landsbyer som Foro, der ingen tidligere har lyktes med å skaffe vann til beboerne. Organisasjonen arbeider delvis med metoder som tidligere har vist seg holdbare over lang tid (f.eks. en sanddemning til å samle opp og filtrere regnvann), og delvis med nye ideer som installasjon av toaletter som produserer metangass til et nytt felleskjøkken. Den virkelige nyskapningen er likevel at WaterAid bare anser teknikken som en del av løsningen. Det er minst like viktig å få trukket med lokalbefolkningen i utformingen, etableringen og vedlikeholdet av nye vannprosjekter. Før man begynner på et nytt prosjekt, ber WaterAid folk nedsette et utvalg der minst fire av sju medlemmer er kvinner. Utvalget samarbeider så med WaterAid om planlegging av prosjekter som landsbyen er med på å sette i gang. Og deretter står det for drift og vedlikehold.

Konsos innbyggere dyrker avlingene sine på terrasser som de med møye og slit har anlagt i fjellsidene. De er kjent for å arbeide hardt, og de utgjør en viktig ressurs i jakten på vannet. I landsbyen Orbesho har innbyggerne til og med selv anlagt en vei, slik at boreutstyret kunne bli fraktet dit. I fjor sommer ble pumpene deres, som er installert ved elven, utstyrt med motor, slik at den kunne pumpe opp vannet til et nytt reservoar på toppen av et fjell i nærheten. Der­ifra ledes vannet ved hjelp av tyngdekraften til landsbyer på andre siden av fjellet. Innbyggerne i landsbyenes har hver enkelt gitt et par kroner til prosjektet, på samme måte som de har blandet betong og samlet stein til byggingen, og nå er de i gang med å grave grøfter til rørene.

På avstand ligner de en fargerik slange. 200 mennesker i spraglete klær som snor seg opp­over fjellet. Gruppen består hovedsakelig av kvinner, mens noen menn er med på å legge de store rørene ned i grøften. Opptrinnet har nærmest karakter av en fest og gir en følelse av framskritt. Flere hundre mennesker har i fire dager brukt formiddagen på å grave. Grøften er omtrent halvferdig, og for hver dag beveger slangen seg lenger og lenger opp i fjellet.

Det er kanskje en teknisk utfordring å installere en vannpumpe, men jobben med å innføre god hygiene er en oppgave av helt andre dimensjoner. Water­Aid har lært opp to hygieneinspektører i Foro, og den ene av dem er Wako Lemeta. I dag besøker han Aylito Binayos og spør mannen hennes, Guyo Jalto, om han får se vanndunkene deres. Guyo Jalto tar ham med til hytta der dunkene står, og Wako Lemeta åpner en og snuser inn. Han nikker anerkjennende. Familien bruker rensemidlet WaterGuard. En kork er nok til å rense en drikkevannsdunk, og myndighetene begynte å dele ut WaterGuard da det nylig brøt ut sykdom der. Wako Lemeta sjekker også om familien har latrine, og forteller landsbyboerne om fordelene ved å koke drikkevann, vaske hender og bade to ganger i uken.

Mange har fulgt oppfordringen. Undersøkelser viser at utbredelsen av latriner i området har økt fra 6 til 25 prosent siden WaterAid begynte innsatsen i desember 2007. Men det er en hard kamp. ”Når jeg forteller folk at de må bruke såpe, sier de som regel at de ikke har penger til det,” forklarer Wako Lemeta.

Det krever like stor innsats å holde et prosjekt i gang etter at hjelpeorganisasjonen har forlatt stedet. Ifølge WaterAid og andre organisasjoner som har lyktes med arbeidet sitt, er en symbolsk brukerbetaling et avgjørende element. Landsbyutvalget bruker pengene til å betale for reservedeler og reparasjoner.

Vann og penger har lenge vært en dårlig kombinasjon. I 1999 overdrog myndighetene i Bolivia f.eks. retten til å drive vannforsyning og renovasjon i byen Cochabamba i 40 år til et multinasjonalt konsortium. Prisene steg, selskapet gav opp, og hele verden fikk se problemet ved å privatisere vannforsyningen. Private bedrifter som skal tjene penger på å drive offentlig vannforsyning, føler seg ikke forpliktet til å føre nettet ut til husstander langt ute på landet eller selge vann til en pris som fattige kan takle.

Men noen er nødt til å betale for vannet. De livgivende dråpene er riktignok en naturlig ressurs, men det er ikke rør og pumper. Derfor krever offentlige selskaper også betalt for ytelsene sine. Og vannet er oftest dyrest å skaffe til veie for de som har dårligst råd til det.

”Det avgjørende er hvem som bestemmer,” sier Paul Faeth ved Global Water Challenge. ”På lokalt plan er det en mer direkte forbindelse mellom de som setter et prosjekt ut i livet, og de menneskene som får tilgang til vannet.”

Innbyggerne i Konso eier og administrerer eksempelvis selv pumpene sine. Egne utvalg som har det, fastsetter en brukerbetaling som skal dekke vedlikehold. Ingen forsøker å kanalisere installasjonskostnadene i egen lomme eller­ gjøre fortjeneste på prosjektet. Noen innbyggere fortalte meg til og med at de etter et par uker hadde innsett at det faktisk var billig å betale fem øre pr. vanndunk. Det beløpet var nemlig veldig lavt i forhold til det de indirekte betalte ved selv å bruke tid på å hente vann, og i forhold til de arbeidstimene, pengene og menneskelivene som gikk tapt pga. sykdommer.

Hva ville det bety for Aylito Binayo hvis hun aldri mer trengte å gå ned til elven etter vann? Dypt nede i en slukt langt fra Foro ligger det en 120 meter dyp brønn. Da jeg besøker stedet, gjør den ikke mye vesen av seg. Det eneste man kan se, er et betongdeksel med en omvendt vanndunk oppå inne i et bringebærkratt. Men snart vil det bli installert en elektrisk pumpe som vil sende vannet opp fjellet til et reservoar. Og derfra videre til vannkraner i landsbyene rundt. En av dem er Foro, som får to felleskraner og et lite hus der man kan få tatt seg en dusj. Hvis alt går som det skal, så vil Aylito Binayo få en kran med rent vann bare tre minutters gange fra hjemmet sitt.

Da jeg ber henne prøve å forestille seg hvor mye lettere livet hennes vil bli, lukker hun ­øynene og ramser opp hvor mange andre arbeidsoppgaver hun da kan få tid til. Hun vil hjelpe mannen sin på åkeren, samle gress til geitene, lage mat til familien og holde orden på tomten deres. Men først og fremst vil hun være sammen med sønnene sine i stedet for å la en liten fireåring passe på de yngre brødrene sine i mange timer. ”Jeg tør nesten ikke tro at det kommer til å virke. Vi bor på toppen av et fjell, og vannet er langt der nede,” sier hun. ”Men hvis det fungerer, så blir jeg veldig, veldig glad.”

Jeg spør hva slags forhåpninger hun gjør seg for familien sin, og svaret er hjerteskjærende i all sin beskjedenhet. Hun vil gjerne at de kommer seg gjennom sultperioden som tørken har medført, og at de kan takle den siste bølgen av sykdommer og vende tilbake til det fattige livet hun kjente fra før. Aylito Binayo har ingen drømmer. Hun har aldri turt å tenke den tanken at livet en dag kunne endre seg til det bedre. At det kunne komme en vannkran av metall som både ville gi henne et liv i verdighet.

• Forrige Side 3 av 3