Laksen utgjør en trussel

Så sent som i 2007 fant forfatterne av en undersøkelse av glasiologiske studier det nødvendig å påpeke et ”alvorlig hull i overvåkingen av de søramerikanske isbreene”. Man kan lett si at det indre av mesteparten av de fredede om­rådene langs fjordene i Patagonia fremdeles er helt ukjent land. Det vil si både nasjonalparken ­Bernardo O’Higgins, Katalalixar-reservatet, Las Guaitecas-reservatet og nasjonalparken Laguna San Rafael. Skogene der er uframkommelige, og man synker ned i mose til knærne og annen lav plantevekst som gror på en tett vev av greiner og røtter. Dette stemmer bare så altfor godt med de erfaringene som en iakttaker gjorde seg så tidlig som i 1904: ”Den generelle fuktigheten på disse halvt ­undersjøiske øyene overgår fullstendig all vanlig erfaring.”

Forandringene rykker inn fra vannsiden. Noen få små cruiseskip fra Puerto Natáles seiler nå ut til forkanten av flere isbreer der de henter is til drinkene på små isfjell som driver rundt i skyggen av de store isfjellene. Navimag-fergen pisker seg vei fra Puerto Natáles til Puerto Montt. Turen tar fire dager med stopp i Puerto Edén, der det blir utvekslet propangass, jordbruksvarer og noen få passasjerer. Den chilenske flåten patruljerer i farvannet, og Chiles svar på Miljøverndepartementet, CONAF, har ansvaret for både å beskytte og utforske området.

I løpet av det 20. århundret er det tynnet kraftig ut blant de opprinnelige innbyggerne. Den selkolonien som noen av de første oppdagerne fant ved innseilingen til Eyrefjorden, der Pío XI slutter, har for lengst forsvunnet. De mange hvalartene som pleide å komme til fjordene, er redusert til en brøkdel. Giftige alger plager de muslingene som en gang holdt liv i fiskeriene i området. Alakaluf-indianerne, som tidligere drev jakt og fiske der, har blitt redusert til en håndfull sjeler i Puerto Edén (Paradisets havn). Det eneste som gir assosiasjoner til et paradis, er avstanden til resten av verden.

Avstand er imidlertid ikke synonymt med beskyttelse nå til dags. Chile er verdens nest største produsent av oppdrettslaks, bare Norge er større. Laksen oppdrettes i Las Guaitecas-reservatet i nærheten av den nordlige innlandsisen, for i Guaitecas og andre naturparker er det landjorden som er fredet, ikke vannet. De nors­ke selskapene som etablerte lakseoppdrett i Chile, kom dit fordi fjordene var uspolerte. Slik er det ikke lenger. På samme måte som nesten alle andre former for intensivt dyrehold genererer lakseoppdrett store mengder avfallsstoffer. I Patagonia fører laksefarmene til ødeleggelse av vannet, for det oppstår oksygenmangel, og dess­uten har det bredt seg en dødelig, virusbetinget sykdom som kalles smittsom lakseanemi. For lakseprodusentene har løsningen vært å flytte lenger sørover til områder med renere vann.

På landjorden kommer trusselen fra vannkraft. Takket være Pinochet-styret ligger de fleste av vannrettighetene i de store elvene som renner ut i fjordene, på private hender, og noen ligger til og med hos utenlandske selskaper. I de siste årene har det vært et økende press for å få bygd en hel rekke med vannkraftdemninger langs elvene Pascua og Baker. Kritiske røster hevder imidlertid at demninger er foreldet og unødvendige i et land som råder over så mange varige energikilder. De ødelegger økosystemene i de vannskillene der de er bygd, og hvis det skal bygges kraftledninger fra demningene til hovedstaden Santiago, så vil det kreve at en strekning på hele 2215 km må ryddes for trær.

Den alvorligste trusselen mot de chilenske fjordene er selvfølgelig klimaendringer som kan endre forholdene i de elvene som er avhengige av isbreene og forskyve forholdet mellom ferskvann og saltvann innerst i fjordene. Av de 48 isbreene i den sørlige innlandsisen er 46 i tilbakegang, og bare en er stabil. Bare Pío XI vokser. Den er etter all sannsynlighet den eneste isbreen i verden som befinner seg på sitt neoglasiale maksimum, det vil si på den største utbredelsen siden begynnelsen av den lille istiden i Patagonia for ca. 400 år siden. Ingen vet med sikkerhet hvorfor den har vokst så mye og så raskt i de siste 80 årene. Den er kanskje i gang med å vinne tilbake det tapte fra de gangene vulkanen Lautaro har vært i utbrudd. Men framveksten av isbreen kan også skyldes den tektoniske landhevningen som løfter Andesfjellene, eller de omskiftelige forholdene i en temperert isbre. Der er isen nesten alltid på smeltepunktet, og dessuten ligger breen på et sted der mengden av nedbør og smeltevann er veldig stor, nærmere bestemt over 2–11 m i året. Men en ting kan slås fast med sikkerhet: Pío XI er et paradoks i et islandskap som smelter.

Nasjonalparken Torres del Paine 210 km sør for Pío XI besøkes av tusenvis av bussturister som bor i teltbyer og står i kø for å komme over fjellpassene. Alle turistene mener at nasjonalparken er helt enestående og vel verdt å ta vare på og verne. De chilenske fjordene blir derimot aldri nedrent. Men den avsides beliggenheten gjør dem sårbare, og det gjelder ikke bare overfor laksefarmer og vannkraftdemninger. Risikoen ligger i manglende oppmerksomhet. Man glemmer at uberørte naturområder som Patagonia ikke kan overleve uten vern. Etablering av nasjonalparker og reservater samt eventuelt et område som hadde fått plass på UNESCOs verdensarvliste, kan kanskje utgjøre en forskjell. Men det kan også vise seg at forandringen bare er noe som skjer på papiret.

• Forrige Side 2 av 2