Hvalenes forvandling

Hvaler og alle andre landlevende dyrs felles stamfar var et flathodet, firbeint, sala­man­der­­lignende dyr som slepte seg fra havet og opp på en mudderbanke for ca. 360 millioner år siden. Etterkommerne utviklet gradvis primitive ­lunger; de rundede finnene ble til lemmer, og kjeveleddet omstilte­ seg til å kunne høre i luft i stedet for i vann. Blant disse landkrabbene var pattedyrene noen av de som klarte seg best. For 60 millioner år siden dominerte de Jorden. Hvalene hørte til blant en liten håndfull pattedyr som foretok en evolusjonær kuvending da de omstilte den jordiske kroppen til å kunne sanse, spise, bevege seg og pare seg under vann.

Hvordan det lyktes hvalene å gjennomgå en så markant forvandling, har vært en gåte for selv de ypperste vitenskapelige kapasitetene i verden. Charles Darwin erkjente at gåten utgjorde en av de betydeligste anstøtssteinene mot hans teori om evolusjon ved naturlig utvelgelse, og han forsøkte derfor også å redegjøre for hvalene i den første utgaven av sitt berømte verk Om artenes opprinnelse. Han skrev at eksemplarer av den amerikanske svartbjørnen var sett svømmende i timevis med gapet vidåpent for å fange flytende vanninsekter. ”Det er ikke noe til hinder for at en bjørneart gjennom naturlig utvelgelse blir modifisert mer og mer til et liv i vann med kroppsbygning og vaner, med større og større gap, helt til det har framkommet en skapning som er like enorm som en hval,” konkluderte Darwin. Kritikerne gjorde så mye narr av denne antakelsen at han endte med å utelate den i senere utgaver av boken.

Nesten 100 år senere var en av det 20. århundrets ledende paleontologer, amerikaneren George Gaylord Simpson, fremdeles ikke i stand til å forklare hvordan hvalene passet inn i det ellers så velordnede stamtreet han hadde laget over patte­dyr. ”Hvalene er i det hele tatt de mest eiendommelige og avvikende av pattedyrene,” sier han lettere irritert. ”De passer ikke inn i noen naturlig orden.”

Hvis ikke vitenskapen kunne gjøre rede for hvalenes forvandling, så hadde den kanskje aldri­ funnet sted, hevdet kritikerne av evolu­sjonsteorien. De påpekte at landdyr som begynte å tilpasse seg livet i vann, snart verken ville være fugl eller fisk og dermed heller ikke i stand til å overleve i noen av de to verdenene. Og hvis hvalene virkelig hadde gjennomgått denne kjempemessige forvandlingen, hvor var da de fossilene som kunne bevise det? ”De anatomiske forskjellene mellom hval og land­pattedyr er så store at det må ha padlet og svømt rundt i utallige mellomstadier i de forhistoriske havene før hvalene slik vi kjenner dem, dukket opp,” skrev to amerikanske forfattere i 1989 i en lærebok, Of Pandas and People, om intelligent (det vil si guddommelig) design. ”Inntil videre har man ikke funnet disse mellomstadiene.”

Philip Gingerich hadde helt uforvarende tatt opp denne utfordringen allerede midt på 1970-tallet da han begynte utgravinger i Clarks Fork Basin i den amerikanske delstaten Wyoming. Der dokumenterte han pattedyrenes eksplosive framgang på begynnelsen av eo­cen i kjølvannet av dinosaurenes utryddelse 10 millioner år tidligere. I håp om å kunne påvise at pattedyr vandret fra Asia til Nord-Amerika, innledet han i 1975 et feltarbeid i fossillag fra mellom-eocen i Punjab-provinsen og Den nordvestlige grenseprovinsen (den nåværende Khyber Pakhtunkhwa-provinsen) i Pakistan. Det var derfor en skuffelse å oppdage at de 50 millioner år gamle avleiringene han jobbet i, ikke hadde vært tørr landjord, men derimot havbunn i den østlige utkanten av Tethyshavet. Da forskerteamet fant noen bekkenknokler i 1977, snakket de på fleip om ”vandrende hvaler” – en absurd forestilling. Den gangen mente man at de best kjente hvalfossilene minnet om nå­leven­de hvaler med avanserte mekanismer til å høre under vann, kraftige haler med brede vannrette finner og ingen eksterne baklemmer.

I 1979 fant et medlem av forskerteamet i ­Pakistan imidlertid et kranium på størrelse med hodet på en ulv, men med framtredende og svært lite ulveaktige, seilformede knokkelstrukturer oppå og på siden av kraniet, som gav feste for robuste kjeve- og halsmuskler. Og – det som var enda mer underlig – hjernekassen var ikke særlig større enn en valnøtt. Senere den samme måneden ramlet Philip Gingerich over noen eksemplarer av urhvaler på museer i Lucknow og Kolkata (Calcutta) i India. ”Da begynte den lille hjernekassen plutselig å gi mening, for de tidlige hvalene hadde store kranier, men relativt små hjerner,” forteller Philip Gingerich. ”Jeg tenkte at denne halvhjernede skapningen kanskje kunne være en meget tidlig hval.”

• Forrige Side 3 av 6 Neste