Hva ble de brukt til?

Den gangen steinene kom til det som i dag er Salisbury Plain, hadde urskogen allerede vært ryddet til beiting i århundrer. Hvis disse steinene kom via elven, må de ha blitt slept opp fra breddene av Avon. De ble dekorert med prikker og riller, slipt glatte og deretter satt opp parvis slik at de dannet en bue. Kanskje hadde de også overliggere som siden har falt ned.

Det gamle jordvollanlegget ble nå endret for å framheve den nordøstlige inngangen, noe som understreket betydningen av monu­mentets orientering etter solvervene. Kanskje avspeilet det folkets overbevisning om betydningen av steinenes plassering i Preseli-fjellene, eller kanskje avspeilet det nye overbevisninger i en skiftende tidsalder. På et eller annet senere tidspunkt ble de gigantiske sarsensteinene slept dit fra Marlborough Downs, 35 til 45 km borte. Senere generasjoner endret litt på det inn­vendige grunnplanet, men oppstillingen av sarsensteinene – de store, brede vokterne over de mindre steinene fra Wales – gav Stonehenge en varig aura av uangripelig trygghet.

Undersøkelser utført av miljøarkeologen Michael Allen viser at innbyggerne fra o­megnen gjennom hele den lange perioden da Stone­henge ble oppført, fortsatte å leve sin normale tilværelse. Rester av trekull, pollen fra ugress, som hovedsakelig finnes på dyrket mark, og – mest verdifullt av alt – sneglehus som kan knyttes til forskjellige levesteder, viser at landskapet rundt Stonehenge ble ryddet, brukt til beiteområde og dyrket. Uansett hva formålet med Stonehenge var, lå det forankret midt i det samfunnet det tjente. ”Slik jeg ser det, ble det brukt på samme måte som en katedral eller Wembley stadion,” mener Michael Allen. ”Noen dager ble det brukt til høytidelige ritualer, andre dager til mer vanlige forsamlinger.”

Alle de oppdagelsene som nylig har kommet fram i dette historiske landskapet understreker bare hvor mye mer som fremdeles kan komme for dagens lys. En planlagt utgraving av veien vil kanskje avsløre når den ble forlenget til Avon, og dermed kaste lys over når elven ble rituelt forbundet med steinmonumentet. De kremerte jordiske restene av mennesker som ble gravd ut og gravlagt på nytt helt tilbake i 1935, ville trolig kunne fortelle oss mer hvis de blir underkastet en ny og detaljert undersøkelse med moderne teknologi. I begynnelsen av april i år utførte Timothy Darvill og Geoffrey Wainwright den første utgravingen som er foretatt inni steinsirkelen på mange tiår i håp om å kunne slå fast når de berømte bluestones ankom. De to arkeologene har også planlagt en ny undersøkelse av skjelettgravene i Stonehenge-området, som kanskje vil kunne vise om en stor andel av de gravlagte hadde hatt behov for ”helbredelse”. På den walisiske siden vil det igangværende feltarbeidet i Preseli-fjellene kanskje også føre til gravfunn som er mulige å datere, og eventuelt kaste lys over Preseli-steinenes betydning. ”.

Det finnes ingen tekster som forklarer Stonehenge­. Trygt forankret i den ordløse for­historien kan det derfor tillegges et bredt utvalg av ”betydninger”: et tempel for Solen – eller for den saks skyld Månen. En astronomisk kalender. De døde forfedrenes by. Et sted med legende kraft. Representasjonen av gudene i stein. Et symbol på status og makt. Essensen i mystikken rundt Stonehenge er uten tvil at det i like store grad inspirerer til fanatisk overbevisning og skaper komplett forvirring.

Stonehenge representerer avslutningen på monumentbyggingens stolte tradisjon i den yngre steinalderen i England. Det ble ikke lenger brukt etter omkring 1500 f.Kr., og gjennom århundrene veltet og knakk mange av steinene, eller de ble båret vekk – skader forårsaket av både naturen og mennesket. Fra tid til annen ble det gjort opptegnelser om de gåtefulle ruinene. En gresk historiker i 1. århundret f.Kr., Diodoros fra Sicilia, siterte en nå tapt beretning som ble nedskrevet 300 år tidligere og beskrev ”et storslått område viet til Apollo og et bemerkelsesverdig rundt tempel” på en stor øy langt oppe i nord, på andre siden av dagens Frankrike. (Apollo er, interessant nok, den legende guden.) I litt nyere tid besøkte den berømte dagbokskribenten Samuel Pepys steinene sommeren 1668, etter å ha leid hester og en veiviser til å føre seg over sletten. Beretningen hans vekker gjenklang den dag i dag. ”Nådde dit,” skrev han, ”og fant at steinene i Stonehenge var like fantastiske som jeg hadde hørt, og de var verdt hele turen. Gudene må vite hva de hadde blitt brukt til i sin tid!”

Støtte fra NG

Dette forskningsprosjektet støttes av ditt abonnement på National Geographic.

• Forrige Side 5 av 5