Nytt blad: Bak Joel Sartores Photo Ark

Joel Sartore vil fotografere alle dyr i fangenskap før de forsvinner. "Jeg vil at bildene skal ha effekt lenge etter at jeg er død", sier han.

21. april 2016 av Rachel Hartigan Shea

National Geographics fotograf Joel Sartore jobbet i årevis langt hjemmefra.

Han dokumenterte dyrelivet i Madidi nasjonalpark i Bolivia, besteg de høyeste fjellene i Storbritannia og kom tett innpå grizzlybjørnene i Alaska. Imens gikk kona, Kathy, hjemme i Lincoln, Nebraska, og passet barna.

Men i november 2005 fikk Kathy konstatert brystkreft. Det betød sju måneder med cellegiftbehandling, seks uker med strålebehandling og to operasjoner. Så Joel Sartore hadde ikke noe valg: Med tre barn på 12, 9 og 2 kunne han ikke reise ut etter de historiene som har vært grunnlaget for karrieren.

Nå sier han om den tiden: ”Jeg fikk et år hjemme til å tenke.”

Han tenkte på den amerikanske ornitologen John James Audubon. ”Han malte flere fugler som har dødd ut nå”, sier Joel Sartore, som har trykk av Audubons carolinaparakitt og elfenbensspett hengende på veggen. ”Han kunne se det lakket mot slutten for noen dyr allerede på 1800-tallet.”

Og han tenkte på en annen amerikaner, George Catlin, som malte indianerstammer fordi ”han visste at livsstilen deres ville bli radikalt endret” av utvidelsen vestover.

Han tenkte også på Edward Curtis og de truede innfødte kulturene som han ”fotograferte og filmet på tidlig lydfilm”.

”Og så tenkte jeg på meg selv; at jeg hadde fotografert naturen i nesten 20 år, og jeg hadde ikke greid å gjøre folk spesielt mye mer interessert i den”, sier han.

Han hadde tatt bilder som viste nøyaktig hvorfor noen arter måtte kjempe for å overleve – for eksempel en alabama-hjortemus fotografert foran den kystbyggingen som truet dens eksistens – men så kom han på at en enklere tilgang kanskje ville være mer effektiv.

Portretter kunne fange et dyrs form og trekk og i mange tilfeller også det inntrengende blikket fra dyret. Kunne man ikke bruke dem til å fange offentlighetens interesse med?

En dag sommeren 2006 ringte Joel Sartore til sin venn John Chapo, som er direktør for Lincoln barnezoo, og spurte om han fikk lov til å ta portretter av noen av dyrene i hagen.

Selv om Kathy var syk, kunne han likevel jobbe litt i nærheten av hjemmet, og den zoologiske hagen lå mindre enn 2 km unna. John Chapo sa at Sartore bare kunne komme. ”Jeg sa det mest for å være snill”, sier John Chapo.

Da Joel Sartore kom, bad han John Chapo og zoo-kurator Randy Scheer om to ting: en hvit bakgrunn og et dyr som kunne sitte stille.

”Hva med en nakenrotte?” spurte Randy Scheer. Han plasserte den nakne gnageren med de store fortennene på et skjærebrett fra kjøkkenet i hagen, og så begynte Joel Sartore å fotografere.

Les hele artikkelen om Joel Sartores ambisiøse fotoark i det nye nummeret av National Geographic - eller last ned artikkelen som PDF nederst på siden.

Det kan du også lese om i Natonal Geographic nummer 4/16

Tilbake fra de døde: Hva skjer i gråsonen mellom livet og døden? Fest med de døde: Når døden ikke betyr farvel Storbysjelens pustehull: Byparkene er populære som aldri før

Kanskje du er interessert i ...

Les også