James Cameron utforsker Titanic-vraket

Filmregissøren James Cameron har tilbrakt mer tid om bord i Titanic enn skipets kaptein Edward John Smith gjorde. Her forteller Cameron om ett av hans mange dykk ned til vraket.

I et filmstudio i California samler James Cameron Titanic-eksperter for å endevende ideer om hvordan skipet brakk og sank. Verktøyene deres omfatter en tolv meter lang modell, timevis 
av dykkeropptak, kart over stedet og datasimuleringer av forliset.
Stewart Volland
I et filmstudio i California samler James Cameron Titanic-eksperter for å endevende ideer om hvordan skipet brakk og sank. Verktøyene deres omfatter en tolv meter lang modell, timevis av dykkeropptak, kart over stedet og datasimuleringer av forliset.

 Det har gått fem timer siden roboten min Gilligan uforferdet forlot garasjen sin på dyphavsubåten Mir 1 og forsvant inn i det hule skipsvraket. Mir 1 er parkert på øverste dekk av historiens mest berømte skipsvrak, som er omgitt av evig mørke og et trykk på 3,5 millioner kg pr. kvadratmeter – begge deler takket være en vannsøyle på 4000 meter over hodet vårt.

I sikkerhet inni Mir 1 dirigerer jeg det fjernstyrte fartøyet (remotely operated vehicle, forkortet ROV) via forsiktige bevegelser med joysticken og manøvrerer inn i skipets forræderiske indre.

Roboten Gilligan har kommet fram til F-dekket og legger ut en tynn fiberoptisk kabel underveis i labyrinten. Selv om det lille fartøyet nå er sju dekk under meg, føles det som om min bevissthet er inne i roboten, og kameraene på den er mine øyne, som stirrer ned gjennom skipets korridorer. Er den i fare, er jeg det også, og pulsen min dunker for hver ny risiko som dukker opp.

Da jeg svinger rundt et hjørne, unngår jeg så vidt å bli spiddet av en ”rusttapp” som faller ned – en av de stalaktittlignende formasjonene som dannes av bakterier som langsomt fortærer stålet på skipet.

På vei gjennom en dør blir de skinnende ­refleksene fra en vegg av glitrende blå og grønne fliser plutselig fanget inn av lyset mitt. Teaktre­sjeselonger ligger veltet på golvet, utrolig godt bevart, og over dem er det en kuppel med arabesker belagt med bladgull. Jeg har kommet inn i den elegante spaavdelingen på datidens mest luksuriøse skip.

”Si til dem at vi er i det tyrkiske badet”, sier jeg til marinarkeologen Mike ­Arbuthnot, som sitter ved siden av meg. Han stiller inn mikrofonen og sender beskjeden opp til overflaten.

Robotene fanger bildene som aldri ble tatt

Vår arkeologiske undersøkelse av skipets ind­re begynte i 1995, da jeg var i ferd med å gjøre ferdig opptakene fra vraket til filmen Titanic. Den gangen hadde vi en klossete ROV som het Snoop Dog, som ikke var mye mer enn en filmrekvisitt. Ikke desto mindre fikk vi manøvrert den inn på den store trappen på skipet og hele veien ned til D-dekket.

Lyset fra den viste at en god del av de vakkert utskårne trepanelene fremdeles var intakte. Snoop Dog nådde enden av kabelen og kom ikke lenger, men jeg kunne ikke la være å lure på hva skyggene gjemte.

Etter at Titanic-filmen hadde kommet ut i 1997, fikk jeg bygd to revolusjonerende nye robotfartøyer på bestilling, slik at vi kunne komme tilbake og virkelig utfors­­ke interiøret. I 2001 og igjen i 2005 foretok jeg flere dykk ned til Titanic, og sendte robotene våre dypt inn i vraket. Vi dokumenterte 65 prosent av de indre rommene som er igjen, blant annet lugarer, opp­holds- og spisesaler på første klasse, lugarer og åpne områder på tredje klasse, lasterom og rommet til telegrafistene.

Den ene utrolige oppdagelsen fulgte etter den andre. I spise- og oppholdssalongene på første klasse fant vi høye blyinnfattede ruter som fremdeles var hele. Det er fremdeles mahognipaneler utskåret for hånd på vegger og søyler, og på noen av dem kan man se litt av den originale hvite malingen. Det er krystallkroner, og i lugarene på første klasse er messingsengene godt bevart.

Jerngitter med filigransmønster dekker de tomme heissjaktene. Da jeg første gang så en intakt messingtrykknapp, føltes det som om jeg kunne rekke ut hånden og trykke på den og en spøkelsesheis skulle dukke opp.

Titanic sank på jomfruturen før interiøret rakk å bli fotografert, så de fleste arkivbildene som ble brukt som referanse for filmkulissene, var av søsterskipet Olympic. For første gang så vi nå hvordan Titanic var bygd, og detaljene i innredningen er nå nøye rekonstruert fra robotens videoopptak. Nå vet jeg hva som er korrekt i filmen, og hva som ikke er det.

Som å røre ved selve historien

De av oppdagelsene våre som gjør størst inntrykk, er gjenstandene som leder tankene over på menneskene som har hatt dem i hendene. I Henry Harpers lugar finnes bowlerhatten hans fremdeles i ruinene av et skap. I Edith Russells lugar skinner speilet på servanten og kaster LED-lyset fra roboten tilbake i stedet for Ediths skremte ansikt da hun skyndte seg tilbake til lugaren for å hente lykke-leketøysgrisen før hun løp ned og gikk om bord i en livbåt.

I en annen lugar står det utrolig nok fremdeles en glasskaraffel og et vannglass på servanten. Hvis glasset hadde vært tomt, ville det ha flytt ut av stativet og bort siden rommet ble oversvømt. Men en eller annen tok en munnfull og etterlot seg glasset halvfullt, og det står der den dag i dag.

I det lydtette telegrafistrommet har den trådløse telegrafen overlevd, og apparaturen står fremdeles slik de unge operatørene, Harold Bride og Jonathan Philips, etterlot dem. Vi fikk også bilder av transformatoren de reparerte så sent som kvelden før forliset.

De forbrøt seg mot retningslinjene, men de to unge telegrafentusi­astene fikk i gang anlegget igjen. Den handlingen kan ha reddet 712 liv, for uten denne strømmen hadde de muligens ikke kunnet komme i kontakt med det reddende skipet Carpathia med sin historiske SOS. Det var som å røre ved selve historien da vi tok disse verdifulle robotbildene.

Surrealistisk ingenmannsland, og likevel som å være hjemme

I 2001 ville jeg gjerne ha vært inne i suiten til Ida og Isidor Straus på C-dekket – det eldre ­ekteparet som ble berømt da de valgte å dø sammen i stedet for å bli skilt av evakueringsreglene om ”bare kvinner og barn”. Suiten deres var skipets mest overdådig utsmykkede, og faktisk var den utgangspunkt for Roses suite, som var det rommet der Jack Dawson tegnet portrettet av heltinnen i min fiktive historie om Titanic fra 1997.

Jeg fikk vår flinke robot Jake så langt som til regnskapsførerens kontor, men jeg kunne ikke komme gjennom til Straus’ suite ved siden av. I 2005 var jeg fast bestemt på å finne en vei, så jeg lirket den litt mindre Gilligan gjennom en forsnevring, og kom inn i et åpent rom. Ikke bare var den flott utsmykkede mahognikaminen fremdeles intakt, men oppå den stod en gullbelagt klokke, slik den så ut på arkivbildene, og akkurat som vi hadde gjenskapt den til filmen. Det var et surrealistisk øyeblikk der fiksjon og virkelighet blandet seg i underverdenens dyp.

  Etter 33 dykk ned til vraket på gjennomsnittlig 14 timer har jeg tilbrakt mer tid om bord i skipet enn kaptein Smith selv rakk å gjøre. De sterkeste minnene fra hele denne lange utforskingen er disse utenfor-kroppen-opplevelsene når jeg som et spøkelse har gått gjennom korridorene på Titanic via den fjernstyrte roboten.

Skipets gotiske ruin befinner seg i et spøkelsesaktig ingenmannsland, ikke egentlig i vår verden, men heller ikke helt forsvunnet fra den. Men på tross av stedets åpenlyse fremmedhet hadde jeg en opplevelse av deja vu på turene der.

Etter å ha gått rundt i flere uker i de virkelighetstro filmkulissene kunne jeg runde et hjørne i vraket og allerede vite hva som ville være der før videokameraet fra roboten avslørte det. Det var en uhyggelig følelse, men også svært beroligende, som om jeg på en eller annen måte var hjemme.

Påmelding nyhetsbrev

Gratis nyhetsbrev fra National Geographic.

Registrer deg, så får du hver uke:

  • De fineste bildene
  • De beste artiklene
  • Ukens quiz

Nytt blad: Pakk sammen, T. rex!

Abonnement: I blad nr. 10 / 2014 kan du læse om giganten Spinosaurus, som var det største og drabeligste rovdyr på kloden. Større end Tyrannosaurus rex...

Delta i månedens blinkskudd

Delta her i National Geographics månedlige fotokonkurranse. Temaet i oktober er kveld- og nattbilder. Vinneren får bildet sitt i National Geographic.

Illustrert Vitenskap
Historie
National Geographic

Copyright © 2009 Bonnier Publications