Oldtidsmenneskets ansikt rekonstruert

Ved hjelp av en 4000 år gammel fryst hårdott som ble funnet på Grønland, har forskere kartlagt det første genomet av et oldtidsmenneske. Undersøkelsen tegner et bilde av en mann som hadde mørke øyne, tørr ørevoks og tendenser til skallethet.

Håret, som takket være den arktiske permafrosten er svært godt bevart, tilhørte "Inuk", en nokså ung representant for den nå utdødde Saqqaq-kulturen, som omfattet de første kjente bosetterne på Grønland.

Saqqaqfolket har lenge vært en gåte for forskerne, sier Eske Willerslev som er evolusjonsbiolog ved Københavns Universitet og bidragsyter til undersøkelsen.

"Det har versert ulike teorier om at de var inuittenes direkte forfedre, eller at de i realiteten var indianere som trengte inn i Arktis fra nord," sier Eske Willerslev. Imidlertid har man hatt liten kunnskap om saqqaqfolkets genetiske historie fordi de arkeologiske funnene har omfattet bare få og små bevarte rester av ben og hår.

De nye DNA-undersøkelsene som tidsskriftet Nature legger ut på Internett i dag, viser at Inuks nærmeste slektninger ikke er forfedrene til våre dagers indianere og inuitter, men tre arktiske folk fra svært langt øst i Sibir, nemlig nganasanerne, korjakkene og tjuktjene.

"Undersøkelsen tyder på at det forekom en (enkeltstående) vandring for omkring 5500 år siden," sier Eske Willerslev og tilføyer at denne vurderingen passer bra med de tidligste arkeologiske funnene fra arktiske bosettinger i den nye verdenen.

Ved å analysere Inuks genom - som kvalitetsmessig tåler sammenligning med et moderne menneskelig genom - har forskerne dessuten klart å tegne en DNA-basert profil av saqqaqmannen.

Genetisk disponert for skallethet og bygd for kulde

Hårprøven, som ble brukt i undersøkelsen, ble funnet nord på Grønland i 1980-årene og har siden da ligget til oppbevaring på Nationalmuseet i Danmark.

I motsetning til DNA som finnes i urgammel hud eller benrester, kan gener fra hår isoleres stort sett uten forurensning av gener fra sopp eller bakterier.

Denne fordelen har blant annet ført til at man har kartlagt DNA-et til forhistoriske mammuter.

Og som i Inuks tilfelle får forskerne som studerer forhistorisk DNA, hjelp av stadig mer avanserte teknikker til å tyde ikke bare hvor de forhistoriske folkene kom fra, men også hvordan de så ut.

"På mange måter er det den mest spennende delen av undersøkelsen," sier David Lambert som er evolusjonsbiolog ved Griffith University i Australia og bidragsyter til en kommentar til undersøkelsen for Nature.

"Gjennom tidligere (DNA-)undersøkelser har forskerne i større eller mindre grad vært i stand til å påvise den geografiske opprinnelsen til prøvene. Det mer usedvanlige de har gjort her, er etter min mening å jobbe med enkeltnukleotidpolymorfi."

Et menneskes gener består av grupper av molekyler som kalles nukleotider - det vil si "bokstavene" som DNA-et er skrevet med. Noen genomsekvenser kan avvike med ett eneste nukleotid, disse variasjonene kalles SNP-er (etter Single Nucleotide Polymorphisms på engelsk).

Arbeidet med det moderne menneskelige genomet har resultert i en stor database over kjente SNP-variasjoner, og mange er blitt knyttet til konkrete fysiske kjennetegn, som for eksempel at bæreren med 99 prosents sikkerhet har en bestemt øyefarge.

Inuks genom røper at han høyst sannsynlig hadde brune øyne, mørk hud og mørkt hår og til og med tørr ørevoks. Selv om den forhistoriske grønlandsbosetteren var genetisk disponert for skallethet, hadde han trolig rikelig med hår, noe som får forskerne til å gjette på at han døde ung.

Inuk hadde skovlformede fortenner, noe som er vanlig i både indianske og asiatiske folkegrupper, og blodtypen, A, er temmelig vanlig i Nordøst-Sibir. Stoffskiftet ser også ut til å ha vært genetisk tilpasset et liv i et kaldt og barskt klima.